bokbadet

Gå på skrivekurs!

2012-01-18T13:32:00.000-08:00

Sammen med forfatter Torkil Damhaug kjører jeg skrivekurs i Firenze 7.-11. mars. Toscana Reiser er teknisk arrangør og Cappelen Damm har vært en veldig positiv samarbeidspartner på markedsføring.

Vi skal selvsagt klatre opp til toppen av Duomo! (priv.foto)

Kurset er nå nesten fulltegnet, vi har igjen tre ledige plasser, og tar fortsatt imot påmeldinger. Vi bor på hotell i sentrum av Firenze, og har laget et kurs som tar hensyn til både læring og kulturelle opplevelser.

Det er ingen formelle krav for å delta, det viktigste er at du er en skrivelysten sjel som ønsker å utvikle skrivingen videre. Du får garantert nye skrivevenner i løpet av oppholdet.

Selve kurset er en blanding av forelesninger, samtaler, diskusjoner og selvsagt skriveøvinger. Vi vil tilrettelegge kurset så godt som mulig for den enkeltes nivå.

Forfatter Torkil Damhaug er kjent for sine kriminalromaner, og er nå ute med Ildmannen, som har solgt godt både i bokklubber og bokhandlere. Han har bakgrunn som psykiater, og jeg er særdeles fornøyd med å ha han med som sentral formidler på skrivekurset!

Påmeldingsfristen er 1. februar, og nå er det først til mølla for de tre siste plassene på kurset. Spark deg selv bak, grip sjansen og meld deg på! Vi lover å gjøre vårt beste for at du skal bli fornøyd!

Du kan ta direkte kontakt med meg på tlf 920 80 380 eller mail: bernt@total-kommunikasjon.no

Les Houellebecq, sier jeg bare ...

2012-01-11T07:31:00.000-08:00

Michel Houellebecq har levert sin femte roman, og det er bare å lese "Kartet og terrenget", folkens. Det er sjelden jeg befinner meg så INNE i en bok som når jeg leser Houellebecq, jeg har lest de foregående fire, og den femte er den beste.

Du vet aldri hvor du har han, noen ganger er han så reaksjonær at du skjemmes, andre ganger så fremsynt at du ikke skjønner hvor han tar det fra. Uansett, "Kartet og terrenget" er noe av det beste som er skrevet de siste årene av europeisk samtidslitteratur.

Det er en ny Houellebecq vi møter denne gang. Et litterært stemningsskifte, den innbitte fiendtligheten til menneskene er byttet ut med en ung, begavet kunstner som hovedperson, Jed Martin, som både er maler og fotograf.

Jed gjør både kunsterisk og kommersiell karriere ved å avfotografere og bearbeide Michelin-kart i størrelsen 1/150 000. Han fremstiller verden, "du føler det sitrende livet, ved å se på bildene hører du stemmene til flere titalls mennesker, flere hundretalls sjeler, noen bestemt til fordømmelse, andre til evig liv". Houellebecqs tekster er av og til bare helt herlige.

Når kjæresten til Jed forsvinner hjem til Russland, sitter han igjen med tre forhold. Galleristen Franz, den aldrende faren og en forfatter som heter, ja nettopp, Michel Houellebecq. Det som da beskrives av forfatteren, med seg selv i en av hovedrollene, er både genialt og bestialsk. Liker du intelligent satire, liker du "Kartet og terrenget".

Handlingen er, som vanlig i bøkene hans, dypt samfunnskritisk, men denne gang er ikke sex-fokuset så dominerende som i hans tidligere bøker. Jobben vår står sentralt, mennene vi treffer i romanen forholder seg til verden gjennom den jobben de gjør, når de blir gamle og ikke lenger kan jobbe mister livet deres mening. Her treffer forfatteren innertieren, har du sett noen sånne menn?

Måten han selv skriver seg inn i romanen på er artig og original, måten han forlater romanen på er kanskje ikke fullt så artig, jeg sier ikke mer. Og hele tiden er det umulig å vite om det er forfatteren eller bare en konstruksjon vi møter.

Det er alltid en stor opplevelse å lese Houellebecq, det er umulig å stille seg likegyldig til det han skriver, og det er godt skrevet, det er mye humor mellom linjene og en kulturell kontekst som du forstår. Du får noen spørsmål på veien som gjør noe med deg, du kjenner at dette er nok en bok av den franske rabulisten som du ikke kommer til å glemme.

Tips for deg som ikke har lest Houellebecq før: Start med De grunnleggende bestanddeler, så leser du Plattform, og så denne. De to siste av de fem er etter min smak de svakeste.

Houellebecq er en av vår tids fremste forfattere, og mottok i fjor den mest prestisjefylte prisen i Frankrike for den nye romanen. Romanen er glimrende oversatt av Thomas Lundbo. Og ganske glimrende lest av undertegnede. Det er lenge siden jeg humret så mye på så kort tid.

Bli med på Skrivekurs i Firenze!

2012-01-08T06:46:00.000-08:00

Det er ennå mulig å melde seg på skrivekurset vårt i Firenze 7.-11. mars. Jeg arrangerer det i samarbeid med ToscanaReiser, og har vært så heldig å få med meg forfatter Torkil Damhaug som kursleder. Cappelen Damm er samarbeidspartner på markedsføring.

Duomo i Firenze, stedet for skrivekurset (priv.foto)

Det er noen få plasser igjen, og du som er interessert kan gå inn på nettsiden min, total-kommunikasjon.no eller toscanareiser.no og lese mer om kurset.

Vi som arrangerer skal gjøre vårt aller beste for at dette skal bli et kurs som deltakerne ikke skal glemme. Vi bor på hotell sentralt i Firenze, og skal selvsagt ha kulturelle utflukter i en av verdens mest betydelige kulturbyer.

Målet med kurset er å inspirere til ytterligere skrivelyst og skriveglede. Det vil bli en blanding av forelesninger, samtaler, plenum og skriveoppgaver. Du trenger ingen formelle kvalifikasjoner for å melde deg på, det viktigste er at du elsker å skrive og vil utvikle deg videre!

Her får du i pose og sekk, skriving og kultur, mange gode venner, spennende middager på utvalgte restauranter og førstehåndskjennskap til en by du må besøke i løpet av livet! Når skrivekurset i tillegg er superrimelig, er det ingen tvil. Kom igjen, kutt ut alle hemninger og meld deg på, det er fortsatt noen få ledige plasser!

3 uunnværlige bøker

2011-12-24T05:42:00.000-08:00

Tre bøker som er uunnværlige? Hva skulle det være? Jeg tror jeg vet det, uten de tre ville livet vært fattigere. Bokstavelig talt.

La oss begynne med notatboken, har slitt ut mange i årenes løp, i år har det blitt ekstra mange intervjuer for ulike kunder, alltid notatboken og et eller annet skriveredskap, det holder, den brukes når det jobbes, når det tenkes, når en god idé dukker opp, alltid parat, aller helst sort, liten, unnseelig.

Den andre boken er dagboken, jada jeg vet at det finnes Ical og en mengde elektroniske måter å lagre avtaler på, men for meg må dagboken være fysisk, svart skinn å ta i, jeg lagrer dem, det står så mye mer enn avtaler og møter og hendelser der ... den er i A6-format, en side for hver dag, kan ikke leve uten den, du må tro meg.

Den tredje boken er lommeboken, og her snakker vi ikke om sist, men ikke minst, jeg tror jeg hadde valgt de to andre foran lommeboken hvis jeg skulle prioritere, men jeg må vel innrømme at det er den mest nødvendige av disse tre. Jeg er nøye med valget av lommebok også, tar ikke hva som helst, den jeg har nå kjøpte jeg på Desigual ved Plazaen i Palma, fargerik og fin, er blitt mobbet mye for den, men den holder stand.

Du trodde kanskje jeg skulle anbefale 3 ordentlige bøker? Nei, ikke i dag, det er for sent, butikkene er stengt, julen ringes inn, men hvis det er en bok du bør skaffe deg i romjulen, en for deg som liker å lese VIRKELIG god litteratur, så bytt den boken du får på julaften og som du har fra før med Havet av John Banville, en mesterlig studie av sorg, minner og kjærlighet. God lesning og God jul!

Flådde lik og gamle bokomslag

2011-12-16T12:37:00.000-08:00

Er nettopp ferdig, om enn litt sent, med Nådens omkrets av debutanten Jørgen Brekke, og det var en imponerende debutantkrim.

Selvsagt skal du lese den, måten Brekke mikser europeisk middelalder og amerikansk og norsk nåtid er rett og slett genial, overbevisende, jeg leste til øyet ble rødt og natten lysegrå.

Joda, det minner om Tom Egeland, og det er et stykke til hans nivå, men det er fascinerende bra. En fransiscanermunk ankommer Trondheim i 1528, et lik blir funnet på Poe-museet i Virginia 500 år senere, og på et bibliotek i Trondheim blir en kvinne funnet flådd og halshogd.

Brekke kobler drapene mesterlig, både når det gjelder tid og sted, bestialske drapsmetoder og etterforsking i nåtid og fortid. Det er småplukk språklig og når det gjelder enkelte detaljer, men hovedinntrykket er at Brekke har festet grepet. Hvis han rendyrker det han er best på i oppfølgeren, kan han ta steget opp i eliteserien.

Jørgen Brekke, vi venter spent på oppfølgeren! (foto: Gyldendal)

I forordet til den første boken er forresten oppfølgeren omtalt. Tittel er Den Gyldene Freden... Jeg håper en eller annen korrekturleser retter opp tittelen før den er ute. Jaja, uansett gleder jeg meg til oppfølgeren, mister Brekke har det som skal til. Les den!

Jeg vil ikke dø alene

2011-12-13T01:40:00.000-08:00

Hva gjør du når du i løpet av en uke får vite at din mangeårige kone forlater deg og at du har fått kreft og trolig vil dø snart?

En nydelig liten bok om kjærligheten

Kanadiske Gil Courtmanche har skrevet en nydelig liten bok, (ja, den er nydelig!) om kjærligheten, og fraværet av den. Han er journalist, forfatter, filmskaper og mest kjent i Norge for romanen En søndag ved bassenget i Kigali, som skildrer grusomhetene i Rwanda i 1990-årene.

Gil Courtemanche (foto: D. Thibodeau)

Hvilken avslutning er den verste? Kjærlighetens eller livets? Og hvor skal du finne grunner til å slåss for livet når det ikke lenger finnes en som elsker deg?

Boken er på 140 sider, men sporene den etterlater seg er store. Allerede fra første side ble jeg betatt av den åpenhjertige fortellermåten, i kapitler på én, kanskje to, sider, enten kalt livet eller døden, beskriver Courtmanche det nakne møtet med livets ende, kjærlighetens fravær, så selvbiografisk og sårt, dette er en rungende bønn om å prøve å holde fast ved livet når du er i krise!

Men først og fremst er det en nydelig kjærlighetserklæring til den mange år yngre kvinnen som ga livet mening, en kjærlighetserklæring til livet de levde sammen før hun forlot han. For Gil Courtmanche er kjærligheten til en annen det eneste som teller, alt annet er uvesentlig, måten han beskriver det på er sterk, ekte, kraftfull, vi snakker om fullblods kjærlighet.

Courtmanche er ikke en forfatter som sløser med ordene, han velger sine ord med omhu og treffer deg midt i hjertet, for å bruke en floskel han ikke fortjener. Dette var sterke saker, en flott gave til en du er glad i, det var godt å lese en slik bok uten å kjenne Coelho-kvalmen som har så lett for å prege denne type bøker.

Den største avisen i Ottawa kaller boken et rungende rop, en omfattende kjærlighetserklæring. Samtidig er det så skakende, smertefullt, nesten ondskapsfullt, å lese om hovedpersonens situasjon. Du kan ikke unngå å bli berørt fordi forfatteren har funnet de rette ordene, den perfekte balansen mellom skjønnhet og tragedie i sin erklæring.

Det nydelige omslaget på boken er gjort av Blæst, Thomas Lundbo står bak en ordentlig oversettelse og det lille forlaget Font har skutt en kanadisk gullfugl. Noen bøker gjør livet rikere. Dette er en slik bok.

Firenze og Ibsen

2011-12-07T01:39:00.000-08:00

Mens jeg har vært i Firenze, har det skjedd noe i bok-Norge, noen har klekket ut noe de tror er lurt. En ny bokhandel lanseres i dag i Aftenposten. Den skal ligge i gamle Eldorado kino, midt i Torggata.

Sophia Loren satt bak på scooteren da jeg var på Eldorado (foto: priv)

Ja, du leste riktig, nyrenessanse Eldorado, der jeg så cowboyer og spioner, italienske love stories med Sophia Loren, der jeg tok mot til meg og kysset min aller første kjæreste i det blå skumrende lyset som plutselig ble til lys dag fordi filmscenen skiftet.

De kaller seg Read, og starter Nordens største bokhandel. 4000 kvadratmeter med barnebøker, lydbøker, voksenbøker, ungdomsbøker, filmer og naturligvis en scene. Altså et nytt litteraturhus, et kommersielt konsept som skal gi oss såkalt entertainment (de heter Read Entertainment).

Edison, bokhandelen midt på Piazza della Repubblica (foto: priv)

Når jeg var i Firenze, var jeg innom Edison, en bokhandel midt på selveste Piazza della Repubblica med den kjente kunstnerkafeen Giubbe Rosse og elegante Caffé Gilli, der jeg tok meg et glass prosecco (og et glass rosato). Det var lørdagskveld og en yrende piazza, florentinerne lever jo i gatene, på piazzaene, de er et lesende folk med en kultur vi kan drømme om.

Et glass prosecco i Firenze (foto: priv)

Edison er et eventyr, oppe til midnatt, et miljø for lesende folk, du napper en bok, setter deg ned og blar, leser litt, bestemmer deg for om dette er noe å gå videre på, kjøper eller prøver noe annet, hvis du vil kan du tilbringe hele kvelden der, og er såvisst ikke alene.

Et høl i veggen – vegg i vegg med Dante Chiesa (foto: priv)

Går det an å håpe på en "Edison" når Eldorado åpner dørene for sitt entertainment, en bokhandel for interesserte, åpen til midnatt, et sted å kose seg med det mange av oss elsker, bare gå og snuse etter bokskatter, lese litt, bla litt, kjenne at du er et sted der innholdet er viktigere enn innpakningen?

Jeg ser at de store forlagene er avventende, et par av dem til og med positivt avventende, som de sier. Det er først når Cappelen Damm, Gyldendal og Aschehoug selger sine bøker der, det blir et seriøst bokhus vi vil bruke på linje med Tanum, Ark, Notabene og NorliLibris. Det er lov å håpe, uansett blir dette et spennende korrektiv. Hva med å kalle sjappa noe annet enn forutsigbare Read? Vi har både parkeringshus og tuneller med navnet Ibsen, så da er det kanskje på tide med et bokhus som heter, ja nettopp, Ibsen?

Den norske krimkrigen

2011-11-25T06:32:00.000-08:00

– SOM KRIMFORFATTER har jeg en uskrevet kontrakt med leserne. En avtale om å presentere en historie med løsning. Det er både en tvangstrøye og et verktøy for meg som forfatter.

Da jeg intervjuet Jo Nesbø i forbindelse med Panserhjerte, kom han inn på forskjellen mellom krim og skjønnlitteratur. Etter å ha tenkt seg om ga han svaret på hvorfor krim er både elsket og hatet. Krimforfattere forholder seg til en kontrakt. De skal både konstruere og løse. Og underholde. Og Nesbø la til: Hva er galt med å underholde, så lenge jeg tar det alvorlig?

Vil Nesbø fortsette på toppen av norsk krim? Eller?

– VI ER DEN nye vinen, ble det sagt på Theatercafeen for et par tiår siden. Senere har flere lovende forfattere debutert. Nå skjer det samme innen krim. En ny vin flommer over i forlagene. Mye av vinen lages på resepter som er opplest og vedtatt, mens andre tøyer grensene. Felles for de fleste er at de ser på kontrakten med leseren som et verktøy, ikke en tvangstrøye. De utvider kontrakten til å gjelde nettsider og blogger, der de diskuterer sine egne bøker med leserne.

DEN NORSKE krimpallen har vært befolket av de samme forfatterne i årevis. Jo Nesbø har tronet på toppen, under seg har han hatt Unni Lindell, Karin Fossum, Anne Holt, Tom Egeland, Gunnar Staalesen, Tom Kristensen, Jon Michelet og you name it. Disse er blitt allemannseie, og salgstallene har økt i tråd med et stigende behov for å bli underholdt på ferie og fritid. Men det er ikke slik at all vin blir bedre når den lagres. Den kan gå ut på dato. Særlig hvis den nye vinen viser seg å være vel så god som den gamle.

HVA SOM ER kvalitet, strides vi om, men vi har en del kjennetegn på den gode resept. For det første må intrigen sitte som et skudd. Når Jan Erik Fjell i Tysteren kombinerte mafiakunnskap fra New York på 60-tallet med et mord i Fredrikstad i 2009 med største selvfølge, er det eksempel på krim med ingredienser de færreste tar sjansen på å blande. Fjell går respektløst til verks, og får det til å funke. Det er oppfinnsomt, og vi tror på det. Og det er vel det viktigste?

ENHVER KRIM må ha en helt. Ikke nødvendigvis en forsoffen fyr som henfaller til rus når balansen rokkes, men en helt å heie på når det forbudte skjer. Vi kjenner Harry Hole og Varg Veum med deres tilbøyeligheter, men nå ser vi konturer av nye helter med andre kvaliteter. Alle jobber ikke nødvendigvis i politiet; vi har advokatkrim, journalistkrim og finanskrim. Chris Tvedts advokat Mikael Brenne er et eksempel på en spennende helt, og våre mediefolk sørger for at journalistkrim er på fremmarsj. Men det beste eksemplet på en annerledes helt er kanskje Elli i Eystein Hanssens De ingen savner. Halvt norsk, halvt thai og svart belte i karate. Og med en ukuelig vilje til aldri å gi seg.

VI SNAKKER ofte om at forfatteren har gjort en grundig research, og flere av våre nye krimforfattere ser ut til å ha gjort leksa si. De kommer fra et annet arbeidsliv, og er ikke forfattere i utgangspunktet. Et eksempel er Torkil Damhaug, som er lege og psykiater. Nå skriver han psykologiske thrillere. Finnes det et bedre utgangspunkt når du skal skrive om sinnets ufattelige galskap? Andre, som Vidar Sundstøl og Thomas Enger, har stålkontroll på det miljøet handlingen er lagt til. Kunnskap er en forutsetning for å skape troverdighet, og de har det som skal til.

ET MORD ALENE er ikke nok til å skape spenning, det må også andre ingredienser til. Også her lykkes mange av våre nye krimforfattere godt. Grepene er enkle; korte kapitler med parallelle handlingsløp, et korthugget språk, karakterer vi kan identifisere oss med, steder vi kjenner oss igjen på, en passe dose action, ytterst få digresjoner og en kabal som er uløselig, men til slutt går opp. Formelen funker, kontrakten med leseren gjelder, og vi gleder oss til neste bok når siste side er snudd.

MEN DET som imponerer mest er fortellergleden. Om det er Lahlum, Fjell eller Brekke, snakker vi om gode fortellere. De forteller sine eventyr med engasjement, sånn sett går de i Jo Nesbøs store fotspor. De bruker eventyret til å si viktige ting om samfunnet. Lyver for å fortelle sannheten. Sjonglerer flere løgner på en gang, for så å tvinne dem sammen og ta dem ned med største selvfølge. De ljuger kort og godt så det renner, og gjør det med stil.

MYE TYDER på at et generasjonsskifte vil tvinge seg fram. Vi har lest et tosifret antall bøker med samme helt i hovedrollen, enten det dreier seg om Hole, Sejer eller Veum. Vi vil ha nye krimhelter, og forlagene leter med lupe. Spørsmålet er ikke om Fjell, Lahlum, Damhaug, Hanssen, Garté, Enger, Lindh, Brekke, Sundstøl, Tvedt eller you name it vil sette preg på norsk krim fremover. Spørsmålet er hvem som til slutt vil vinne den norske krimkrigen.

Større enn Knausgård?

2011-11-18T00:59:00.000-08:00

Jeg har nettopp lest En dåre fri av Beate Grimsrud. Denne norske forfatteren som blir omtalt som Sveriges fremste. Skriver på svensk, oversetter selv til norsk, født i Bærum, bosatt i Stockholm de siste 20 årene. Jeg vet at jeg er sent ute med lesingen av boka, den burde vært lest den dagen den kom ut.

Større enn Knausgård?

For dette er en stemme, en skrivestil, en forfatter det finnes få av i norsk samtidslitteratur. Knausgård, ja vel, men Grimsrud tar den faktisk lenger i store deler av En dåre fri.

Hun sprenger grenser om galskap, om seg selv, om å dras mellom kunsten og galskapen, det geniale og det skremmende, så eksepsjonelt skrevet, så tett opptil sitt eget liv at du ikke forstår at det går an å levere et slikt liv uten å ha levd det.

Mange har lurt på om hovedpersonen Eli er identisk med Beate, og spørsmålet er relevant. De har bodd i de samme landene, gått på de samme skolene, fått de samme prisene, og Eli skriver den samme boka som du leser, den om alle stemmene i hodet, om barndom og oppvekst, om et liv inn og ut av en lukket avdeling, et liv blant gale, om tvangsinnleggelser, overdoser og rop og skrik og blod og den ene psykotiske diagnosen verre enn den andre.

Beate eller Eli – eller begge deler? (foto: Dagbladet(Bones)

Dette er sterke saker, gripende, overbevisende, brutalt, men også poetisk vakkert om en sinnslidende kunstners indre liv. Er du ikke merket etter å ha lest denne, er det fare på ferde, for meg var det uvanlig brutal lesing. Når det siste du gjør før du legger deg til å sove er å lese om søvnvanskene og nattevandringene til Eli, er det som å trygle og be om din egen våkenatt.

Les den, les om hvor vakkert helvetet kan beskrives, hvor vakkert det å skrive kan beskrives, etter å ha lest den er du ikke den samme, dette er et innsiktsfullt og selvstendig verk, så sterkt og personlig at du lurer på om det finnes maken, selv i disse Knausgårdhypa tider.

Uredde Vigdis Hjorth

2011-11-07T08:43:00.000-08:00

Sent, men godt, har jeg lest Vigdis Hjorths forrige roman, Snakk til meg. En fortelling om brennende sol og sydende liv på Cuba. Og kulde og stillhet i Vestfold.

En uredd forfatter (Foto: Lars Eivind Bones/Dagbladet)

Du kan si mye om Vigdis, men hun er en modig forfatter. Bruker seg selv og sitt liv i tekstene sine, er nærværende og til stede med følelser, tanker og meninger, byr på seg selv.

I denne romanen er hovedpersonen en kvinnelig biblitekar, Ingeborg, snart 50, enke siden mannen døde for 20 år siden, sønnen studerer i Stockholm og har nok med seg selv.

Fjorårets Hjorth-bok

Ingeborg reiser til Cuba, dit Vigdis ofte selv reiser for å skrive, og blir forført av vakre Enrique, høy, atletisk, mørk i huden, kanskje litt erkecubansk, men la gå. Ingeborg forteller i en slags dagbokstil, lite dialog, nesten som notater fra en ferie i Syden. Etter hvert skjønner vi at enetalen er stilet til sønnen som aldri dukker opp, er stum, vær så snill, min sønn, Snakk til meg!

Forholdet mellom to verdener, hvit og sort, rik og fattig, fri og ufri, beskrives på en god måte, vi kommer tett på og får et nyansert bilde av Cuba. Men det er beskrivelsen av Ingeborgs ensomhet jeg faller for, den måten Vigdis beskriver en mors desperate lengsel etter kontakt med en avvisende sønn.

Etter hvert skrur hun opp tempoet, øker intensiteten, strammer grepet både språklig og tematisk, og vi følger Ingeborgs desperate kamp for å gjøre det hun må, man kanskje ikke vil innerst inne?

Jeg likte Ingeborgs tilsynelatende uredde valg, å lese om en kvinnes forhold til seg selv, til en elsker, og ikke minst til en fraværende sønn. At Vigdis er en god forteller er det ingen tvil om, ofte tenkte jeg at, ja akkurat slik er det å le, å sørge, å lengte, å leve.

En god forteller (Foto: Fredrik Arff)

Alt i alt en skarp, nyansert fortelling om kjærlighet og ensomhet. Er ikke det god nok grunn til å lese Snakk til meg?

Uhyggelig aktuelt av Damhaug

2011-10-25T03:40:00.000-07:00

Torkil Damhaug er ute med ny roman. Ildmannen er uhyggelig aktuell. Den handler om ungdom som blir dratt mellom ulike måter å oppfatte verden på. Forholdet mellom to søsken og mor-barn i en større sosial og flerkulturell sammenheng. Hvordan bitter ondskap kan oppstå og ødelegge menneskers liv. Hvordan den som står bak det unndrar seg ansvaret. Denne psykologiske thrilleren har alt!

En uhyggelig aktuell roman ...

Her kan du lese omtalen min, gjort for Cappelen Damm:

En uhyggelig aktuell roman

– Ilden renser, sier en mektig stemme bak flammene som knitrer og spraker. Og når Ildmannen raser på ordre fra stemmen, dreier renselsen seg om liv og død.

Ildmannen er en uhyggelig aktuell roman. Den handler om ungdom som blir dratt mellom ulike måter å oppfatte verden på. Om forholdet mellom to søsken og mor-barn i en større sosial og flerkulturell sammenheng. Hvordan bitter ondskap kan oppstå og ødelegge flere menneskers liv. Og hvordan den som står bak det unndrar seg ansvaret for det som skjer. Denne psykologiske thrilleren har alt!

Forferdelige hendelser

Det hele starter med at Khalid Chadar kommer fra Pakistan til Norge, og bosetter seg på Stornes gård i 1974. Tjueni år senere brenner stallen ned, og tretti hester går tapt. Årsaken til brannen er ”viljer og uviljer som ikke merkes fordi de er i alt”, ifølge ildmannen. Flere branner følger, og vi følger attenåringen Karsten og hans seks år yngre søster Synne, som dras inn i en strøm av uhyrlige hendelser. Karsten fordi han blir kjæreste med pakistanske Jasmeen, og Synne fordi hun vil finne ut hva som skjedde da Karsten forsvant.

Irrasjonelle ting skjer …

Ildmannen går ikke av veien for noe når det gjelder ondskap. Hvis mord er nødvendig for å slette alle spor, finnes ingen annen utvei. Hvis en brann kan rense sjelen og hjelpe han til å komme videre, må tennmekanismen tennes. Når slike krefter er i kontakt med brune miljøer, som igjen er i konflikt med kulturer fra en annen del av verden, skjer irrasjonelle ting. Og midt i dramaet står Elsa med sine karotkort og sitt ønske om å hjelpe dem som er usikre, søkende. Men hva ligger under hennes væren og laden? Hva er det du ikke klarer å få helt tak i her?

En fatal prosess

Karsten er en ensom sjel, en mattenerd som møter kjærligheten for første gang. Synne er et litterært talent, som 8 år senere prøver å komme seg ut av en skrivesperre ved å skrive seg inn i brorens skjebne. To søsken, uskyldige sjeler, som til forskjellig tid kommer borti mennesker med helt andre måter å oppfatte verden på. Begge har kontakt med pinsevenn og journalist Dan-Levi, som prøver å nøste opp hva som skjer. Det skal vise seg å bli en fatal prosess. Ildmannen oppsøker til slutt huset han selv vokste opp i, og gjør det han må fordi den mektige stemmen forteller det. Og hva med Synnes mystiske bønn: ”Ikke vær sint, Karsten – ikke vær sint på meg?” Som om han fortsatt er i live? Du holder pusten og leser videre. Hvem kan stå bak all denne grusomme ondskapen? Det overraskende svaret får du først når siste punktum er satt.

Too dark, Mister Auster

2011-10-13T13:04:00.000-07:00

Er nettopp ferdig med Paul Austers Mann i mørket. Som dere vet, er jeg stor fan av Auster, men denne gang synes jeg ikke det var så bra som det pleier å være.

Auster ikke helt på høyden ...

Pensjonisten August Brill har vært i en bilulykke og knust foten. Kona er død, og Brill bor hos datteren og datterdatteren. Datteren er skilt, og datterdatteren har mistet kjæresten i en grusom hendelse. Brill ligger i mørket og lager historier, fletter de inn i hverandre. Et fascinerende grep, men jeg savner fortelleren Auster og sammenhengene mellom historiene.

Det er som om Auster har gått svanger med flere små historier som han ikke har klart å føre videre, og det hele minner om en collage med ganske middelmådige greier. Auster kan jo kunsten å skrive, men denne gang blir det rett og slett kjedelig. Sammenliknet med den forrige boken jeg leste av han, Usynlig, er dette ikke på samme nivå.

Joda, grepene med å blande sitt eget liv med mer dramatiske hendelser er originalt, så også fortellingen om mannen som våkner til en virkelighet der 11. september aldri har funnet sted og valgene i 2000 førte til borgerkrig. Også det at denne oppdiktede mannen skal ta livet av personen som har diktet han inn i vår virkelige verden.

Best likte jeg de førti sidene der Brill og datterdatteren snakker om kjærlighetslivet til Brill og kona. Da er Auster på sitt beste, samtalen flyter så lett og originalt at du bare ønsker den skal vare, vare, vare ...

Midt på treet og too dark denne gang, Auster.

Alt i alt en roman om hverdagslige gleder og bekymringer i en verden full av vanskelige valg og bestialsk vold. En midt-på-treet-Auster, spør du meg.

En ubegripelig tekst?

2011-10-05T01:44:00.000-07:00

Det er bokhøst, og høysesong for bokanmeldere. Vi som anmelder bøker, skal hjelpe lesere å velge. Enten vi skriver for aviser eller forlag. For å hjelpe må vi skrive så folk forstår. I det øyeblikket vi har sagt ja til å veilede lesere, er vi ikke skjønnlitterære skribenter av en eller annen art. Vi er veiledere med en fordømt terning i hånda, og må være bevisst det ansvaret det er.

Finn Erik Vinje er på hugget i Aftenposten i dag

Finn Erik Vinje er en av mine helter fra studietida. En av dem som inspirerte meg til å prøve å skrive så folk forstår. I dag er han ute i Aftenposten og hudfletter min anmelderkollega der, Vidar Kvalshaug. Les bare hva Vinje skriver: "Vidar Kvalshaug har en skavank som ikke er ubetydelig for en litteraturanmelder: Han kan ikke skrive." Og han fortsetter: "Han går seg vill i sine egne formuleringer og serverer et tøylesløst ordskvalder." Og tittelen til Vinjes innlegg er heller ikke snau: "En komplett ubegripelig tekst"

Sterke saker, dette. Servert i forbindelse med at Kvalshaug har anmeldt Chimera av Nygårdshaug. Jeg skal selvsagt ikke ta standpunkt til hvordan Kvalshaug skriver, det ville vært å dolke en kollega i ryggen. Men noe er det lov å mene:

Når vi anmelder, er det et krav at folk begriper. Det er jo hele poenget, dette, å gi folk en forståelse av den romanen vi omtaler. Ikke å forville oss i et villniss av flotte litterære formuleringer som leseren ikke forstår. Bokanmelderrollen er noe mer enn å referere, mer enn bare å servere en mening om en bok. Den skal gi råd, veilede, rett og slett manøvrere leseren i det mangfoldige litterære landskapet. Vi har sett at det er mulig å både være forfatter og anmelder, Tom Egeland og Ingvar Ambjørnsen er gode eksempler. De skriver så folk forstår uten å være nødt til å legge godviljen til.

Paul Auster: "Usynlig"

2011-10-03T05:24:00.000-07:00

"Usynlig" er Paul Austers femtende bok. Og hans beste, mener mange. Auster er en av mine favoritter, jeg har lest mange av bøkene hans. I natt ble jeg ferdig med "Usynlig".

På ingen måte en usynlig bok

Om ikke det er hans beste, så er det i hvert fall en av de beste. Som vanlig spennende og utfordrende. En bok du har lyst til å lese på nytt igjen når du er ferdig. Du blir aldri ferdig med Auster.

Det er noe med måten han bygger opp manuset på. Så originalt og så raffinert. Og så krevende. Du føler at du har tatt et skritt videre når du har lest Auster.

Går det an si at dette er en høyst uvanlig bok i ekte Auster-stil? Helt på høyde med "New York-trilogien", "Moon Palace" og "Sjansespill".

En høyst uvanlig bok som du gjerne kan bruke litt tid på. Fordi. Flere av sekvensene krever en god del av deg, at du dveler, tenker og forstår.

Det er ikke så vanlig å dele en roman inn i fire avsnitt med tre ulike fortellerstemmer, en i første, en i annen og en i tredje person, men Auster gjør det og belyser ulike opplevelser av de samme hendelsene, og det er genialt. Det er kanskje jålete å si at en roman er intellektuelt stimulerende, men denne er det.

Hva det handler om? Kanskje om Auster selv, kanskje ikke. Det er ikke så lett å si hva som er fakta og hva som er fiksjon. Handlingen strekker seg fra 1967-2007. Adam Walker er en ivrig litteraturstudent på Columbia, og støter på en fransk gjesteprofessor og hans samboer på en fest i New York. De gir han et tilbud han ikke kan avslå: Penger til å starte et eget litterært tidsskrift.

Møtet med denne professoren og samboeren hans skal komme til å endre Adams liv fullstendig. Auster er som vanlig genial på sannsynlige tilfeldigheter, og underveis fortelles rystende historier. Avsløringene kommer stykkevis, du holdes i åndeløs spenning og er innom både New York, Paris og en liten karibisk øy.

Forholdet mellom Adam og søsteren Gwyn er bare rett og slett vakkert beskrevet. De har mistet lillebroren i en ulykke da han var sju år gammel, og tyr til hverandre på overraskende måter fordi foreldrene er fraværende.

Ikke akkurat en usynlig forfatter, heller.

En krimliknende atmosfære. Tilfeldighetenes spill. Identitet og mangel på det. Skyldfølelse og sannhetslengsel. Fremmedgjøring og usynlighet. Sist, men ikke minst den totale, umulige og fantastiske kjærligheten. Jeg tror ikke jeg kan si mer, bare at du må lese den. Nok en innertier fra Austers tastatur.

Boksnobber og kulturkjerringer

2011-09-27T09:20:00.000-07:00

Debatten om hvem som leser hva, hvem som er kulturkjerringer og hvem som er høylitterære koryfeer og greier seg uten middelklassens kjøpesterke bokinteresse blusset opp i forbindelse med bokfestivalen i Oslo i forrige uke.

Ingen bokfestival uten diskusjoner (priv. foto)

Joda, Espedal, Lund, Kvalshaug og Co greide å erte på seg kulturkjerringene, riktignok ved å se litt skrått og ikke rett fremover. Men hva er poenget? Å skrive og dø?

Det er liten tvil om hvem som bærer bokfestivaler, litterære arrangementer, Litteraturhuset, bokklubber og bokprogrammer oppe. Det er de nevnte kulturkjerringene, det flommet over av dem i bokteltene i Spikersuppa, og det flommer over av dem på Litteraturhuset. Men hva er gæernt med det?

Kan vi klare oss uten dem? (priv. foto)

Hva er poenget med litterære distanseringsmanøvre som inneholder forakt for middelklassepublikumet, et publikum de selv er helt avhengig av for å få lov til å fortsette å skrive? Er det vanskelig å ta i mot litterær ros og omfavnelse av denne målgruppen fordi nitti prosent er kvinner?

Kvinner kan mer enn å vaske klær ... (priv. foto)

Er det ikke på tide å kvitte seg med forestillingen om forfatteren som et melankolsk unntaksmenneske som sitter hjemme i mørket og skriver for lesere som verken har råd eller vett til å lese deres verker? Er det ikke på tide at vi legger vekk oppfatningen om at mangelen på oppslutning er et tegn på høylitterær kvalitet?

For meg blir det litterær supersnobbisme når verdigheten tilsmusses fordi mange lesere (les: mange middelaldrende kvinner) leser det du skriver. Uten kulturkjerringer intet marked. Det er så enkelt som det.

Blodleie – en annerledes krim

2011-09-25T08:40:00.000-07:00

Johan Theorins tredje thriller følger opp de to første. Handlingen i Blodleie er lagt til Öland, og igjen er det litterære kvaliteter så det holder i Theorins krim.

Blodleie fortjener absolutt å bli lest ...

Det tok Theorin to bøker å skrive seg opp i eliteserien av svenske krimforfattere. Etter å ha lest om høst og vinter på den svenske ferieøya, var jeg spent på hva våren ville bringe.

Den brakte en ny stemningssterk historie med drap, overnaturlige vesener og beskrivelsen av et far-sønn-forhold du ikke kan unngå å involvere deg i.

Et gammelt steinbrudd danner bakteppet i Blodleie, og gamle Gerlof Davidsson er mennesket som binder boken sammen med de to forrige. Resten av persongalleriet er nytt.

Per Mörner har flyttet inn i et av de gamle husene ved steinbruddet. Faren hans bor på fastlandet, og har en fortid som pornofilmprodusent. Per er ikke spesielt stolt av det, og i tillegg er både faren og datteren hans syke.

Blodleie er rik på handling, en fascinerende bok som holder på oppmerksomheten din til siste side. Nok et bevis på at Theorin har skapt en helt egen nisje innen krim-sjangeren, og jeg liker det.

Jeg liker det selv om det denne gang handler om en lokal pornogründer og overtroiske vesener, alver, som du enten kan velge å tro på eller ikke. Du får løsningen på mysteriet med alvene på slutten av boken.

Johan Theorin – en annerledes krimforfatter (foto: Cato Lein)

Theorin velger å spinne mange tråder samtidig, som vanlig, og du sitter hele tiden med en følelse av å ikke være sikker på hva som er sant og hva som er folketro. Selv om handlingen ikke er like dramatisk hele veien, er alt du leser relevant for fremdriften.

Hvorfor Blodleie? Det henspiller på et rødt sjikt som løper gjennom kalksteinen ved Ölands kyst. Det sies at dette var fortsteinet blod fra en kamp mellom trollene inne i berget og alvene ute på alvaret, den flate, karrige landskapstypen vi finner på deler av Öland. Om det er sant, vet jeg ikke, sånn sett passer tittelen veldig godt til innholdet. På slutten av Blodleie er det forresten både blodig og utrolig, akkurat som i de to andre romanene til Theorin.

Leser Theorins tredje

2011-09-19T02:43:00.000-07:00

Jeg er halvveis i Johans Theorins Blodleie, den tredje frittstående boken i hans serie på fire kriminalromaner fra Öland. Altså en tetralogi ... De to første var Skumringstimen og Nattefokk. De handlet om høsten og vinteren, mens Blodleie handler om vår og påske. Bok nummer fire skal selvsagt handle om sommeren.

Johan Theorin (foto Anneli Salo)

Det er få, om noen, nordiske krimforfattere som skriver så rike og mangfoldige fortellinger som Theorin. Historier der han fletter inn kultur, myter, sagn og spøkelseshistorier på en kul måte. De små anekdotene gjør romanene hans fyldige og stemningsfulle i tillegg til å underbygge selve plotet.

Det er bare fire år siden han debuterte med Skumringstimen, og både den og Nattefokk har fått flere nordiske og internasjonale priser. Kari Bolstad oversetter glimrende.

Theorin er perfekt høstlesning, så du kan like godt kjøpe alle tre hvis du ikke har lest han før. For å få deg i gang, følger her omtalen min av Nattefokk, som ble brukt av Cappelen Damm. Omtalen min av Blodleie kommer om noen dager.

Nattefokk – en drøm av en vinterbok

Det er vinter på Øland. Nattefokket slår inn over øya. Åludden gård har stått øde i mange år. Nå er den bebodd. Men den ølandske snøstormen bringer med seg død og fordervelse ...

Johan Theorin har sagt om seg selv at han er en drømmer. En mørk drømmer. Midt i det mørke finns en unik fortellerglede. En evne til å slå kloa i deg og ikke slippe tak før siste ord er lest. Nattefokk er en høyst uvanlig blanding av krim og overnaturlige opplevelser. Theorin tviholder på deg og etablerer et miljø, en stemning som gjør at du ønsker at boka aldri må ta slutt.

Skumle sagn

Nattefokk er den andre i en serie på fire kriminalromaner fra Theorins Øland. Katrine og Joakim Westin fra Stockholm er lei storbylivet og kjøper Åludden gård, som er bygd av tømmer fra et skip som forliste der i 1846. De går i gang med oppussing av den forfalne gården. Utpå høsten får de høre sagnet om at gården hver jul får besøk av de døde som en gang har bodd der. Og at det ene fyret kun lyser natta før noen skal dø. Det går ikke lang tid før ting begynner å skje. Uforklarlige ting. Fortalt på en naturlig måte. I en språkdrakt de beste krimforfatterne kan misunne Theorin.

Klimaks natt til julaften

På en finurlig måte kobler Theorin det gamle livet i Stockholm med hendelsene på Øland. Når en i familien dør, kan bare ikke Joakim godta at det var en ulykke. Han har mistet det kjæreste han eide, må vite hva som skjedde, og setter i gang sin egen etterforskning. Det skal vise seg å bli skjebnesvangert. Nattefokk er en fortelling så spennende at det sitrer i kroppen hver gang du blar over til neste side. Theorin beskriver Joakims sorg på en måte som setter spor i deg. Og sorgen fører deg til slutt frem til løsningen på mysteriet. Da har du allerede opplevd nattefokkets alle variasjoner. Hvordan overtro kan bli til tro. Hvordan mørket kan utvikle fantasien. Og hvordan Theorin samler alle trådene under et voldsomt uvær. Et nattefokk. På Åludden gård selveste julenatten.

Lørdag med bok og ball

2011-09-16T14:42:00.000-07:00

Morgendagen skal brukes til bok og ball, en fin blanding, dagen begynner på sidelinja, der jeg står og roper på små knøttespillere som løper som en insektssverm etter samme ball, en foran, resten bak. I kø for å få tak i ballen.

Senere på dagen blir det mer kø, Oslo sentrum, jeg kaster krykkene og drar ned på Bokfestival, lytter til opplesninger, tar en øl eller to med en kompis og stapper en plastpose full av bøker til bokhylla mi her hjemme. Her er forresten bokhylla, er den ikke fin ;) (min kollega Merete Berg Toreg har tatt bildet):

Bokhylla mi (?) blir aldri full nok ...

Gleder meg til å se på lille Emil, seks år, han har lovt meg å score i den første kampen i morgen tidlig. Typisk venstrebeint. Skyter knallhardt. Alltid i vinkelen. Holder med Tottenham. Gjett hvem som har lært han det. Han skal bli proff. Eller brannmann. Har ikke helt bestemt seg. Og han skal knuse meg i Vri Åtter neste gang han er hos meg. Bare så jeg vet det.

Og så. Ned til en spikersuppe full av bøker, bare rusle rundt og se på alle damene på 50+, som enkelte forfattere banner på at de ikke skriver for, det er mange av dem på bokfestivaler, skummelt mange med boknett og sideskill og et skjerf som aldri ser ut til å gå av moten.

Telt med bøker. Stabler med bøker. Plastposer med bøker. En forfatter leser, to diskuterer i et annet telt, Saras telt, det klappes og humres og nikkes, jeg rusler videre, treffer kompisen som avtalt, lenge siden vi så hverandre, blir godt med en halvliter til åtti kroner ... jada, jeg spanderer, ja jøss, det var jo jeg som foreslo det ...

Intervjuer senere på dagen. To telefonintervjuer, mennesker jeg aldri har snakket med før, jeg skal lage gode saker på hver av dem, det skal nok gå. Deadline søndag kveld, satser på regn på søndag, en fin dag å lese på, å skrive på, å bare være i sin bitte lille boble på.

Bare røvere – ingen helter ...

2011-09-14T06:59:00.000-07:00

Hva hadde du sagt hvis en god venn ba deg om en enkel tjeneste – mot å få åtti millioner kroner som takk for hjelpen?

Har lest Hauge – sent, men godt ...

Lars Lande, en svært så prektig finansjournalist i Odd Harald Hauges debutroman I tyvenes tid, bruker ikke lang tid på å bestemme seg når kameraten, aksjemegler Anders Alme, ber han om denne tjenesten.

Anders, som holder hus i Barentz Secutities på Aker Brygge, har fått besøk av to islendinger som prøver å selge et milliardprosjekt på Grønland. Det handler om et gruveselskap som har gjort unike funn av uran og andre sjeldne metaller.

Islendingene ber Anders om å hente inn to milliarder, og han vil ha Lars med i et selskap som skal investere fem millioner for så å hente ut en tjue ganger så stor gevinst. Lars lar seg friste, og drar til Kypros for å stifte selskapet. Snart er begge i deep shit, bokstavelig talt.

Kronene sitter løst, og det flommer over av rådyre viner og lekre damer i denne røverhistorien. Jeg koste meg over kapitlene som handlet om hvordan det er mulig å sløse bort tretti millioner kroner i St. Tropez på en helg. Det er så uetisk og smakløst at det ganske sikkert er levende finansfolk som har stått modell.

Joda, du tar deg selv i å tenke på Fredriksen og Stordalen og Spetalen når du leser denne finansthrilleren. Selve plotet er denne islandske transaksjonen i tillegg til en gigantisk svindel i Oljefondet. Språket til Hauge er forresten både kjapt og levende. Frisk puls og dirrende nerve hele veien.

Det handler om innsidehandel, drap, utpressing, svindel, begjær, sløsing, Bollinger, private helikoptre og penger, penger, penger. Og enda mer penger.

Hauges bok er til tider oppslukende lesning ...

Til tider er dette oppslukende lesning, så oppslukende at jeg brukte uvanlig kort tid på den ... Men når det er sagt, så er det en slags moral her. Eller mangel på moral. Det er ekstremt lett å berike seg på andres bekostning i finansbransjen, ganske menneskelig å falle for fristelsen og gjøre det samme som bokens hovedpersoner. Det handler om menneskelige grunntrekk vi helst vil overse.

I tyvenes tid er både actionfylt og spennende. Vi tar turen til Russland, Kypros og Grønland, og måten boken avsluttes på er både original og utfordrende. Finansfolk vil nok si at dette er en glitrende bok, og humre litt over sin egen manglende moral før de går videre.

Det er kanskje her vi er inne på bokens store svakhet. Hauge har skrevet en rimelig spennende bok om det vi tradisjonelt kaller politi og røvere. I sin iver etter å beskrive hvordan røvere kan snyte hverandre, har han glemt politiet. Det er bare røvere her, ikke en eneste helt.

Roy Jacobsens små lykkestunder

2011-09-13T05:30:00.000-07:00

Roy er ute med ny bok, som jeg omtalte i mitt forrige innlegg. Jeg har intervjuet han i forbindelse med lanseringen av den nye boken, Anger. Vet du at han har sine egne små lykkestunder? Her kan du lese om dem ...:

Les om Jacobsens små lykkestunder ...

Jacobsens små lykkestunder …

– Det morsomme er å finne på noe nytt, og akkurat den følelsen har jeg kjent flere ganger de to årene jeg har jobbet med Anger. Små, herlige lykkestunder når jeg har skapt noe nytt og genuint.

Det begynte med at han skulle redigere Virgo fra 1988 fordi den skulle gjenutgis i pocket. Etter et par kapitler skjedde noe. Noe positivt. Nye verdier, andre karaktertrekk, en annen story ble gradvis til. Med utgangspunkt i den forrige. Midt i boken la han Virgo til sides. Siden har han ikke engang bladd i den. Men hva mente Roy Jacobsen med å skrive om en gammel roman?

En lutfattig Jacobsen …

– Jeg var en lutfattig mann i 1988, og da tilbudet fra Bokklubben kom var ikke Virgo helt ferdig. Jeg hadde ikke gjort mitt beste, var ikke tøff nok til å si nei, og det har irritert meg mange ganger. Mange vil kanskje si det er latterlig og patetisk, og jeg tenkte også mitt da jeg satt der og skulle rette opp de litterære feilskjærene, tilføre figurene nye dimensjoner, fikse på dialoger, stryke daukjøtt. Det skulle vise seg at det var ikke det verste. Det mest utfordrende var å løfte det gamle stoffet inn i det nye prosjektet. Det er kulere å finne på noe nytt enn å rewrite, for å si det sånn.

Maskulint idioti

Anger er en bok som står på egne ben, ifølge Jacobsen, og den står fjellstøtt. Mens Virgo var en dyster dystopi, er temaet i Anger et tema vi alle kjenner og har et forhold til. Roy Jacobsen beskriver forholdet mellom far og datter glitrende. Menns manglende evne til å gjøre opp for seg. Maskulint idioti. Vi kommer tett inn på Larsen og datteren Marianne, Jacobsen har gjort dem mer allmenngyldige og interessante enn hva de var i Virgo. De har flere strenger å spille på, større register, rikere fargespekter. Og i det skjøre forholdet mellom dem er det først og fremst angeren som står i veien for at de skal klare å komme hverandre i møte.

Anger – en sivilisert følelse

– Larsen skjønner at han har gjort noe galt. Og angrer. Han forstår godt at han må holde seg unna, og er redd for å ødelegge nok en gang. Han legger en plan for hvordan han skal unngå henne. Anger er en sivilisert følelse som ofte blir en varig plan, i motsetning til skam, øyeblikksfølelsen som slår ned i deg og kanskje forsvinner like fort som den kom. Samtidig som Larsen og Marianne angrer, innleder de vakre og skjøre kjærlighetsforhold på tvers av alder og klasse, og det skal vise seg at det ikke er uproblematisk.

Magisk realisme

Å streve med samvittigheten er en krevende øvelse, og for Larsen er det ikke enkelt å be om tilgivelse. Han føler noe forløyet over det, ifølge Jacobsen, og finner ikke koden for å gjøre det godt igjen. Det er mye magisk realisme over den måten han prøver å løse det på, blant annet når han stapper pengene sine på en gammel flaske etter å ha prøvd forgjeves i banken. Samtidig er dette en klasseanalyse på ekte Jacobsensk vis, ikke minst forholdet mellom Larsen og Almlie-familien. Larsen lar seg ikke påvirke så mye av det ytre, han er i stand til å bo de fleste steder. Han har sine indre strømmer å stri med, det er det som er hans agenda.

En roman med håp

– Anger er en roman med lys i enden av tunellen. Det er alltid et håp, ikke sant? Selv når vi tror alt håp er ute, er det ikke det. I begrepet anger ligger det et program for å oppføre seg slik at det kommer noe positivt ut av det, sier Jacobsen avslutningsvis. På spørsmålet om nye prosjekter, er svaret at han har ingen umiddelbare planer. Etter to års knallhardt arbeid med Anger er det godt med en pause. Skjønt pause? Jacobsen er, som mange vet, norrøn ekspert, og sammen med et par professorer holder han på med en ny oversettelse av islandske ættesagaer. Og så er det vel sikkert et filmprosjekt som skal følges, og noen diskusjoner det skal stilles opp i. Men rewriting av gamle romaner er han ferdig med. Det kommer ingen nye Seierherrer eller Vidunderbarn. De angrer han ikke på. Forståelig nok.

Om Roy Jacobsens nye bok

2011-09-11T01:23:00.000-07:00

Jeg skrev tidligere i sommer at jeg skulle komme tilbake med mer om Roy Jacobsens siste, Anger. Da jeg intervjuet han om boka var det siste han sa (riktignok i en spøkefull tone) at jeg ikke måtte glemme boka hans på bloggen min.

Roy Jacobsen skriver om far-datter i Anger (foto: Elin Nærø)

Roy har gjort et kjempearbeid. Først ideen om å gå inn i en gammel roman fra 1988 for å forbedre den. Og så. Når han er i gang, skjønner han at det må bli en helt annen roman! Det ble det. I Vidunderbarn skrev han om forholdet mor-sønn. I Anger skriver han om far-datter.

Det er rett og slett en glitrende skildring om det glemte forholdet mellom fedre og døtre. En roman med mer sammensatte, spennende og oppløftende karakterer enn i det 23 år gamle utgangspunktet. Hvilken prosess det må ha vært da han så at utgangspunktet bleknet, og en ny roman tok form!

Jeg kommer tilbake med intervjuet jeg gjorde med Roy i sommer. Her er omtalen min av Anger. Og skal du kjøpe boka, kan du like gjerne gjøre det i Bestselgerklubben, der omtalen min stod.

Glitrende om far og datter

Han har sonet for ran, umotivert vold, smugling og svindel. Hun angrer på at hun angav han for mishandlinger han aldri utførte. Roy Jacobsen beskriver dramaet om det glemte forholdet mellom far og datter aldeles glitrende.

Hans Larsen har tilbrakt de siste åtte årene i fengsel. Nå er han fri, og skal fylle restene av et skamslått liv som voldsforbryter. Han har planer om å gjøre det på en ubemerket måte, han skal bære buret med seg. Han skal holde seg unna sin datter av frykt for å gjøre mer ugagn. Han er redd han ikke klarer å tøyle raseriet, og én ting vet han: Han tåler ikke mer anger. Men vil han klare det han har satt seg fore?

Krypende redsel

Marianne er tredve og jobber på et vaskeri. Hun tror hun har funnet seg et skjulested, men det skal vise seg at det ikke er tilfellet. Hverdagen hennes er full av minus, og når hun får vite at faren er løslatt kommer redselen krypende. Begge oppsøker fortiden, spionerer på hverandre, men det skulle de aldri gjort. Han får vite at han har en datterdatter, og hun får vite at han vet mye han ikke skulle få vite. Etter hvert nærmer de seg hverandre …

Gammel anger om igjen

Roy Jacobsen har valgt å skrive om gammel anger. Han skulle bare pusse litt på Virgo fra 1988 fordi den skulle gjenutgis, og finpussen endte som en helt ny roman. Han angret på mye av det han hadde skrevet, så tittelen ble Anger, naturlig nok. Mens temaet i Virgo var incest, handler Anger om maskulint idioti og mangel på evnen til å gjøre opp for seg på en grei måte. Larsen har selvinnsikt nok til å innse at han har vært en utilstrekkelig far, men strever med å vise angeren. Resultatet er at Marianne blir utrygg og holder faren sin på avstand. Og avstand løser som kjent sjelden opp noen knuter …

Skjør kjærlighet

De prøver å leve et slags liv, og tilfeldigheter bringer dem sammen med nye mennesker som setter preg på tilværelsen deres. Larsen havner på sykehus og møter Agnes Almlie, kona til romkameraten. Det ender med at han flytter inn på vestkanten hos Agnes, mens Marianne forelsker seg i en langt yngre og tvilsom MC-fyr, Trond Pedersen. Vakre og skjøre kjærlighetsforhold på tvers av alder og klasse, men er de i stand til å etablere ekte kjærlighet? Trond og Agnes opptrer som spioner for sine respektive, Trond er til og med kurér når penger skal overleveres. Gradvis skjer en endring i retning av håp for Larsen og Marianne. Eller er det bare en falsk trøst, mon tro?

En håpefull utgang

Drivkraften i enhver sorg er anger ifølge Jacobsen, og kanskje er det akkurat det som gjør Anger til en roman med en håpefull utgang. Dette er Jacobsen på sitt beste. Han beskriver utviklingen så nært og skjørt at du tar deg selv i å svelge gang på gang når Larsen forstår at noe er i ferd med å skje inne i ham. Han prøver å gi datteren pensjonen han har spart da han satt i fengsel, men det er ikke så enkelt. Marianne på sin side skriver videre i den lille svarte boka hun alltid noterer i. Før skrev hun for å glemme. Nå for å huske. Kanskje at han var den beste faren hun kunne ha, når alt kom til alt. Han var tross alt faren hennes …

3000 bøker på ett brett ...

2011-09-07T14:30:00.000-07:00

Er på ferie på en liten fransk øy i Atlanteren. Sykler, leser og drikker vin, for det meste. Mest lesing, mye sykling og litt vin ... Iskald hvitvin, det er best til blåskjell og østers.

Hvitvin er godt til blåskjell ...

Traff en amerikaner i dag, han var kommet til en annen verden. Han satt og leste en bok på Kindle, og vi begynte å snakke om e-bøker. Han fortalte at e-boka er i ferd med å ta over for pocketboka i USA. Bestselgerne kommer ut som e-bok samtidig som selve boka kommer ut, og de er billigere enn i pocket.

– Denne kan romme 3000 bøker, sa Brian, amerikaneren, og så på meg. En rask hoderegning sa meg at 3000 bøker er tilstrekkelig for et langt lesende liv fra ti til åtti år. Og det er SÅ enkelt, sa han og viste meg hvordan han brukte det. Skjermen på ti tommer var både krystallklar og lesevennlig.

Brian kunne fortelle at Amazon snart kommer med nye fargeskjermer som bare vil koste 300 dollar. Selger de skjermene sine, så selger de enda flere bøker.

Jeg gjorde som jeg pleier å gjøre, holdt et foredrag over et glass vin eller to om hvor bra det er å ha en cellulosebok du holder og føler for og leser i. Fortalte om et par danske forfattere, Jussi Adler-Olsen og Leif Davidsen som har boikottet e-bok-utgivelser fordi de taper penger på det. Brian lo av meg, og trodde nesten ikke sine egne ører.

Jeg tenkte på det norske bokmarkedet mens Brian fortalte om det amerikanske. Her har forlagene fortsatt kontroll over e-bøker, og tilbyr dem til priser som gjør at vi fortsetter å kjøpe cellulose. Men legger de til rette for framtida?

I USA har de første forfatterne begynt å gi ut direkte på Amazon, uten å gå veien om forlag. De selger bøkene billigere og beholder samtidig mer av inntekten selv. Mens e-boka tar mer og mer over. Fordi den både er bedre, raskere og billigere, ifølge Brian.

Jeg må innrømme at mine tanker om cellulose- kontra e-bok fikk seg et par smeller denne lunsjen. Jeg forstår det som skjer i det norske bokmarkedet, men sett i forhold til det som skjer internasjonalt er det neppe særlig offensivt. Kanskje også sett i forhold til norske forfattere som vi helst vil lese på norsk i framtida. Uansett om det er på papir eller ei, tenkte jeg og syklet hjemover ...

Leiesykkelen min – en real tursykkel ...

Oslo, 4. september

2011-09-04T04:32:00.000-07:00

Våkner opp og hører nålene treffe taket. Det regner. Trekker opp den grå rullegardinen, ser en enda gråere himmel. Tett og lav, ubønnhørlig, det blir en våt dag.

Legger meg bakover igjen og prøver å tenke på gårsdagen, men bildet av Matisse på veggen foran meg forstyrrer tankene. Tristesse du Roi. Et bilde for en søndags morgen. Malt i 1952. En munter tristhet. Får meg til å tenke på gårsdagen.

Oslo, 31. august

Gårsdagen. Trikken ned i sentrum, pasta på italiensk vis med en veldig god venn, kinobilletter til Saga 1. Skal se Oslo, 31. august. Fire dager for sent, men likevel.

Den franske kultromanen Le feu follet av Louis Malle er originalen, den går i Oslo, men jeg velger kopien. Andrefilmen til Trier, jeg husker ennå den første, Reprise.

I mørket på Saga. Ingen replikker de første fem minuttene. Oslo-bilder løper om kapp over lerretet. Et helt liv i byen min rulles opp på fem minutter, jeg er fortapt.

Anders Danielsen Lie bærer filmen på sine skuldre

Det er stille i mørket. Et lerret med en historie om liv og død. En narkoman på rehab, første dagen ute, prøver å finne en mening, å finne venner, å finne tilværelsen. Anders kommer til å sprekke, jeg vet det allerede, men vil ikke vite det.

Han møter venner, Thomas er tørrvittig, medlidende, vekslingen mellom fleip og alvor treffer meg i mellomgulvet. Jeg liker det, liker det melankolske alvoret. Rundt meg er det ingen lyder å høre. Bare en stille sal.

Vakre Oslo-bilder i tomrommene til Anders. Parken jeg ser hvis jeg ser ut av vinduet mitt. Anders, som forlater den ene vennen etter den andre. Han vil, men han vil ikke. Er uenig. Kompromissløs.

Ensomheten. Isolasjonen hans i det åpne byrommet. Anders på kafé. Alene. Tyvlytter på alle andres samtaler. En jentes banale setninger på mac’en. Hva er lykke, Anders?

Hvor er familien hans? Hvor er vennene til han derre narkomane? Flere bybilder fra vår lille by. Vakkert. Mye ut av små virkemidler. En melankolsk hyllest til Oslo.

Det går som det må gå i villaen på Fagerborg. Ingen andre enn Anders får med seg det triste, sarte pianostykket han spiller før han gjør det han må. Og så. Svart lerret. Mennesker blir sittende. Det er stille, men filmen er over.

Trier har greid det igjen. Har rørt det innerste i oss. Trier og Anders. Kanskje mest Anders, tenker jeg. I sin ensomhet bærer han hele filmen på skuldrene. Og jeg går hjem og har sett en sjelden norsk film. Fire dager for sent. Nei. Denne filmen blir det aldri for sent å se. Den handler om deg. Og meg.

Les om Verdensmestrene ...

2011-08-31T14:32:00.000-07:00

Jeg er en av dem som må ha meg med sendinger på TV om fotball-VM, håndball-VM og ski-VM. Ikke minst det siste. Jeg blir barnslig norsk når sendingene ruller over TV. Akkurat nå er det friidrett, og mye av det jeg ser er mer enn sport. Det er artisteri.

Henrik Langeland (foto: Berit Roald, Scanpix)

En som har skrevet om Verdensmestre er Henrik Langeland. Han har like gjerne kalt den siste romanen sin for Verdensmestrene. Jeg likte den, og venter spent på neste bind om de fire ungdommene Simone, Aram, Remi og Lars.

Har du ikke lest den første romanen om disse fire, kan du bare først som sist gjøre deg kjent med dem. De kommer til å følge deg i mange år. Helt til de runder tredve, ifølge Langeland.

Du kan først som sist lese Verdensmestrene ...

Her er omtalen min av Verdensmestrene (skrevet for Bestselgerklubben i Cappelen Damm):

En heidundrandes familiekrønike

Alle kjenner Skyskraperenglene på Bøler, Beatles på Skillebekk og Seierherrene på Årvoll. Nå er Verdensmestrene klare til å erobre hjertene våre. Fire ulike Oslo-barn på terskelen til tenårene det året staven til Brå brekker.

Og HER kommer de! Simone fra sekstiåtterske Husebygrenda, Aram fra Haugerud, Remi fra sosialdemokratiske Oppsal og sist, men ikke minst: Lars Meltzer. Siste skudd på den konservative advokatfamilien i Holmenkollåsen. Du kan like godt bli kjent med dem med en gang. De kommer til å følge deg i mange år. Helt til de runder tredve, ifølge forfatter Langeland. Alt ligger til rette for en lesefest av de sjeldne!

Åttitallet på kornet

Det starter på åttitallet. Tiåret da den urnorske dyden ble sprengt, og et nytt Norge vokste fram, tuftet på olje og en aldri så liten dose egoisme. Kanskje startet det vinteren 1982, da Brå brakk staven. Det er i hvert fall da Verdensmestrene begynner, og første bind skaper store forventninger til de neste. Dette er en helt herlig nostalgitripp, og en heidundrandes, velskrevet familiekrønike som tar åttitallet så på kornet.

Fellesstart med stavbrekket

Lars er i VIP-sonen i Kollen under stafetten. Når staven brekker, slåss han med Remi fra Oppsal om det som er igjen av den. Amar fra India lander på Fornebu for å bli gjenforent med faren. Han blir forsinket i passkontrollen på grunn av stavbrekket, og slipper til slutt gjennom. Simone er på vinterferie på Kreta, og skal hente faren i leiligheten for å fortelle om staven. Hun finner han med buksa rundt anklene og damen fra hotellshopen sittende på kne foran. Fire norske barn på vei inn i tenårene med noe tvilsomme familier på slep.

Høydepunkter i kø

Meltzersslekten er en tradisjonsrik samling advokater i direkte linje fra 1814 til i dag. Her vokser Lars opp, i et miljø preget av en nevrotisk nærhet til Nordmarka og ski. På elegant vis fletter Langeland Meltzers og de andre familiene sammen selv om de lever i fire ulike Oslo-verdener. Høydepunktene står i kø: Eggedosis hos Meltzers. VM-stafett, og en enda viktigere KM-stafett. Dødspinlige pianoavslutninger. Huggormer i kajakken. Spjæling av testikler i flaggstanga. Blodhevn i dusjen. En skøyteløs Amar på ishockeytrening. Simone og faren, som kjører rundt og kaster singel inn i sossehager. Misbruk av langrennsgutter. Den Meltzerske julegrøten. Voksen utroskap. Drømmeturen fra Mylla til Frognerseteren med pappa. Og sist, men ikke minst: Den evige kampen om halvparten av staven til Brå, en slags fortellingens stafettpinne.

Et råskinn til å fortelle

Verdensmestrene griper tidsånden fra første stund. Vi ser hvordan Oslos verden står stille i vest, og beveger seg i øst. Hvordan dyptgripende endringer endrer det sosiale landskapet i Oslo. Langeland er et realt råskinn til å fortelle. En mengde detaljer er vevd sammen på snedig vis. Samtidig pågår en politisk thriller av dimensjoner: Gråsoneforhandlinger, der Treholt og Meltzer d.a.e. er skjulte brikker. Også det er en del av Verdensmestrene. Men først og fremst dreier det seg om å skrape i overflaten til unge menneskesinn på terskelen til tenårene. Den skrapingen gjør Langeland på verdensmesterlig vis.

En middelmådig hodejeger

2011-08-28T13:58:00.000-07:00

Jeg var på Gimle i går kveld og så på Hodejegerne sammen med et par gode kompiser. Gutta med et glass vin på bordet og norsk film i eliteserien. Det skulle bli en fin filmstund. Trodde jeg.

En kjedelig hodejeger ...

Jeg kan vel ikke akkurat si at filmen innfridde. Jeg har hørt og lest så mye bra om den at jeg hadde ganske store forventninger. Men nok en gang var boka best, selv om ikke den er blant Nesbøs beste.

Kanskje er det fordi jeg ikke akkurat er noen Hennie-fan. Jeg må innrømme at han bærer mye av filmen på skuldrene, resten av skuespilleriet er så som så. Dama hans var det av og til flaut å høre på. Men hun var fin å se på ...

Det er noe krampaktig med norsk action. Det blir så krampe at folk rundt omkring i salen sitter og flirer, og da blir liksom en del av spenningen borte. Filmen mangler også sammenhenger, mye av det vi ser er rett og slett ikke troverdige handlinger. Det er helt greit for meg at du overlever det meste, men GRUNNEN til at du gjør det må være til stede. Hvis ikke blir det bare en serie med oppvisninger i hvor mye og kul action det går an å lage selv om du er norsk ...

Det er mulig at ett glass vin var for lite, men dette var bare en middelmådig treer på terningen for min del. Derimot var det en ren sekser da vi dro ned og spiste på den nye italienske Bruno øverst i Rådhusgaten etterpå. Det var fisken og pastaen sin! Og nydelig rød Vino Nobile de Montepulciano eller hva det heter. 14,5 stive og tunge prosent. Så gikk vi gjennom Slottsparken og avsluttet kvelden som seg hør og bør på Lorry. Artig å se på alle jegerne der, forresten. Før jeg syklet hjem i den varme, fuktige augustnatten.

Å være debutant ...

2011-08-26T06:09:00.000-07:00

Aftenposten presenterer høstens debutanter i dag. 21 spente forfattere, tre av dem er diktere, en skriver noveller og seks skriver krim.

Endelig blir ordene på skjerm til en bok av papir ....

Fire av dem er over femti, hele sju av dem er under tredve, mange av dem skriver samtidsromaner, bare noen få av dem kommer til å bli forfatter.

Men alle er spente. Endelig er det et faktum, de har skrevet og skrevet, noen av dem er kanskje refusert opptil flere ganger, og nå skal de ligge på rygg i nærmeste bokhandel!

Øyeblikket da de fikk beskjed om at manuset deres var antatt, alle tankene som raste gjennom hodet, sommerfuglene som fløy vilt rundt i magesekken. Er det mulig? Er jeg forfatter?

Og så alle rundene med det manuset de trodde var i mål, møtene med redaktørens velmente råd, logiske omskrivinger, sløyfing av hjertebarn, pussing og sliping av teksten.

Nye runder, en person som ikke har noen misjon, la oss sløyfe han. Det får konsekvenser andre steder i romanen, nye omskrivinger, attpåtil medlesere som mener sitt.

Time etter time foran skjermen, helst alene, stjele seg gylne stunder, vurdere og føle, skrive og sløyfe, helt til det en dag er tomt. Det får holde nå, nok er nok.

Men det var det ikke, nye runder med redaktøren om omslag og tittel, opplegg for markedsføring, media skal ha sitt, selv om det er midt på sommeren.

Alle venner som skal fortelles og svares, på mail, facebook, twitter, til og med fysisk, kanskje lage en egen facebookside, en egen nettside, er det noe mer jeg kan gjøre? Jeg kan jo skrive?

Mye rart å se på hageselskapet ...

Og når hageselskapet er der, er kanskje du der også, du har hørt om det, men aldri turt å drømme om at du var en av dem, nå er du det, nå kan du kalle deg forfatter, enda så rart det høres ut, og plutselig er alle sommerfuglene der igjen ... og det rare er at de forsvinner ikke selv om det blir høst ...

Knausgård vekke oppstandelse?

2011-08-24T12:40:00.000-07:00

VG Nett kan melde at Knausgård 6 kommer som planlagt før jul. Forlaget har fått to tredeler, altså 7-800 sider. Et eget team i Oktober forlag jobber med boken.

Knausgård klar for oppstandelse?

"Første del er en replikk til nummer én. Den tar opp andre sider ved starten," sier forlagssjefen. Ja vel? Kan noen hjelpe meg å tolke hva han mener? Hm ... så mystisk ...

"Den kommer til å vekke oppsikt. Kanskje oppstandelse, til og med," sier forlagssjefen. Tenk det du! Oppsikt og oppstandelse. Hm ... så mystisk ...

Hva slags markedsføring er dette? Står ikke nummer 6 som en påle, på egne bein. Trenger vi den slags "mystiske" forhåndsvarsler?

Nei, vi trenger ikke det. Knaus fikser biffen selv. Kan ikke forlagssjefen bare si at nummer 6 blir på over 1000 sider og kommer før jul og ferdig med det?

Trøsten må være at Knausgård ikke har hatt skrivesperre. Var redd for det etter at det så ut som om det skulle stoppe med bare fem bøker om den personlige kampen. Nå kan vi puste lettet ut. Eller? Kan vi det?

Både slakt og prakt

2011-08-22T14:22:00.000-07:00

Den litterære smaken er mangfoldig. Det har slått meg de siste dagene. To av mine litterære venner har fått slakt i én avis og praktfull kritikk i en annen.

Jan Kjærstad er ute med ny roman

Jeg tenker på Hans Olav Lahlum og Jan Kjærstad. Jeg skal ikke gå inn på bøkene, jeg har lest Lahlums siste og omtalt den med gode, ærlige ord. Jans siste gleder jeg meg til å lese, han har vært et forbilde helt siden Jonas Wergelands tid.

Er det ikke rart at anmelderne kan sprike så til de grader? Det er nesten som om de har bestemt seg før de begynner å lese ... selvsagt har de ikke det, Bernt ...

Er nettopp ferdig med Gaute Heivolls Før jeg brenner ned. Jeg leser den om igjen, jeg har det sånn at jeg ofte må lese en bok om igjen for å se om den virkelig var så bra ... og det er den. Det er virkelig en stor roman om den tynne grensen mellom sykt og friskt. Så ekte, så nært, så nakent han beskriver det, tenkte jeg da jeg leste mot slutten i går kveld. Så lite som skal til før du står i fare for å ødelegge alt du har bygd opp.

Heivolls bok ble forresten også utsatt for diverse kritikker da den kom. Jaja. Uansett er det salgstallene som teller hvis du skal leve av det. Jeg er så heldig å ha en god, gammeldags bokhandel nede i gata. Noen kasser med bøker rett utenfor, og et digert bord med høye bokstabler innenfor. Ikke fortvil, du får alt du ber om der. Kompetente folk bak disken som vet hva de snakker om.

Min lokale bokhandel ...

Og i kveld skal jeg gå løs på Torkil Damhaugs siste roman. Lese den for Bestselgerklubben. Gleder meg. Er fan av Torkil. Må jo være det. Vi skal arrangere skrivekurs sammen. I Firenze. Mer om det senere.

Mine gode medarbeidere

2011-08-20T01:42:00.000-07:00

Det er lørdag morgen, dette skal bli en fin dag. Om noen timer kommer Emma og Emil, da skal vi kanskje jobbe videre med "Villsvinet Willy og villsvininfluensaen".

Emma – en kreativ medarbeider

Emil – en iherdig medarbeider

Det er stille, bare Andsnes og Grieg og meg. Selvsagt skal det bli en fin dag, jeg har jo navnedag, jeg og de to-tre andre i landet som heter Bernt.

Ikke så gæernt, kanskje. Det er 3168 menn i Norge som heter Bernt, men popularitetskurven faller stygt. Moren min fortalte meg at de stod mellom Benjamin, Bjarne og Bernt, så da er Bernt kanskje ikke så gæernt. De slang tross alt på Roald, som var navnet til faren min.

Leser avisen mens jeg sitter og skriver og tenker. Ser at Jo Nesbø selger en bok hvert 27. sekund i England nå, og har solgt 717 000 bøker så langt i år. Som jeg skrev i et tidligere innlegg, han klatrer bokstavelig talt helt til topps til slutt. Bare James Patterson slår han i England. Forståelig nok.

Men det var dette med Bernt. Avledet av Bernhard. Betyr hard og sterk bjørn. Huffda, dette kan da ikke være meg?

Tenker på om jeg vet om noen andre. Bernt Anker. Landets rikeste mann da Grunnloven ble laget. Bernt Evensen. Tok OL-gull på 500 meter skøyter i St. Moritz i 1928. Jeg var der. Bernt Hulsker er jeg ikke fullt så stolt av. Spilte for fem fotballklubber i løpet av fem år, og var kongen av røde kort. Og så er det visst en katolsk biskop av Oslo som heter Bernt. Ja ja.

Og så var det dette med Emma og Emil. De er sju og seks år gamle, og skal overnatte på hemsen min. De elsker å fantasere, lage historier, og jeg er lett å be. Villsvinet Willy bor sør i Frankrike, og kan både fly og svømme. De tegner og jeg forteller. Perfect match.

Jeg gleder meg til å treffe en annen i dag også. Berte. Hun har nesten navnedag i dag, så det er en fin dag å treffes på. Hun er en av de beste skapninger jeg har møtt. Alltid trofast uansett hvor lang tid der er siden sist. Vi skal gå tur i skogen, Emma og Emil blir med, kanskje blir det en markabolle på alle tre.

Berte – en trofast medarbeider

Andsnes holder på. Spiller Wedding Day at Troldhaugen. CD’en er kjøpt i England. Internasjonal fyr, han også. Like stor som Nesbø?

Skylaget utenfor holder på å lette, jeg ser det gjennom de skrå loftsvinduene. Tenker på at jeg må kjøpe inn litt godteri, ha det på lur til Emma og Emil, hm... vi får se. Synes nesten jeg ser Willy et sted langt bak i horisonten, men det er bare noe jeg narrer meg selv med.

Det må da være en aller annen Bernt jeg kan lene meg mot i litteraturen, i kulturen? Jukser jeg litt, kan jeg forresten bruke Bernhard, det gjør ting litt lettere. Bernhard og Bianca, for eksempel? Stor litteratur av Walt Disney. Nei, tenker jeg, det må da finnes en annen Bernhard som passer til denne dagen?

Så kommer jeg på det, jeg har sett navnet hans mange, mange ganger når jeg har vært i begravelser og julaftener i kirken. Bernhard Severin Ingemann, dansk salmedikter på 1800-tallet. Han har skrevet noe av det fineste vi synger enten vi døpes eller dør. En av de få julesangene der jeg kan mer enn det første verset. Den passer i dag. Den passer i tiden. Jeg tror på den. Den heter Deilig er jorden.

Et fristed for bokelskere ...

2011-08-17T11:28:00.000-07:00

Jeg har en drøm, som jeg ikke har fortalt til noen. Ikke før nå. Kanskje forblir det bare en drøm, eller kanskje drømmen blir til virkelighet en gang. Jeg trenger en investor, for å si det sånn ...

Jeg har båret på den lenge før Litteraturhuset ble til og Cappelen Damm laget den svært så hyggelige møteplassen i første etasje av sitt eget bokhus.

Drømmen er å drive en bokkafé på mine ganske eldre dager. Den skal hete Bok&Café. Ganske enkelt. Bok&Café. B&C. Et sted for folk som liker bøker og kaffe. I den rekkefølgen. Bøker først. Et sted å møte likesinnede bokelskere fra morgen til kveld.

Bokkafeen i Firenze (privat foto)

Jeg ramlet inn i en sånn kafé da jeg var i Firenze for et par år siden, og tenkte at her har de gjort alvor av drømmen uten å spørre meg ;) Det satt mennesker og skrev, noen leste, noen diskuterte, felles for alle var at det dreide seg om litteratur. Veggene var fulle av bøker, du kunne ta med deg dem du ville lese, de stolte på at du ville komme tilbake, det var et godt sted å være.

Mennesker i samtale på bokkafeen i Firenze (privat foto)

Et sted for samtaler, debatter og formidling, Gjerne det. Det er sikkert mulig å ha "Åpen mikrofon", "Lørdagforedrag" og "Høytlesning" og intervjuer og omtaler og kurs, men jeg vil at det først og fremst skal være sted å ramle ned i en dyp, slitt sofa med en god bok og en kopp kaffe eller te.

Hvor det skal være har jeg ikke tenkt så mye på, men interiøret skal få deg til å føle deg hjemme. Mykt og fint. Uformelt og rimelig. Alle slags mennesker, alle aldre, alle slags litteraturinteresser. Et sted å bli sett og hørt. Et sted å mene noe. Et sted å få nye impulser, møte nye mennesker. Men først og fremst et sted å lese.

Så hvis du kjenner en investor, kan du jo tipse han om at det finnes en fyr med en drøm han gjerne vil gjøre alvor av. Drømmen om å skape et fristed for bokelskere.

En rampete, søramerikansk roman ...

2011-08-14T11:39:00.000-07:00

Jeg har nettopp lest Rampejenta av Mario Vargas Llosa. Kanskje litt sent ute, men det var det verdt. Den handlet om en besatt manns lidenskapelige kjærlighet til ... Rampejenta.

La deg henføre av det latinamerikanske ...

Første gang han møter henne, danser hun mambo bedre enn noen andre i Mirafiores i Lima. Begge er femten år gamle, og han er fortapt i jenta som tar seg friheter på tvers av det strenge katolske miljøet.

En dag er hun vekk, men minnet om henne skal bli sittende fast i Ricardo resten av livet. Han drar til Paris, blir oversetter og tolk, og lever et uavhengig liv der.

Men en dag dukker hun opp igjen, som revolusjonær på vei til Cuba. Etter sterke erotiske scener er hun borte igjen, for så å komme tilbake som madame Arnoux, rikt gift og klar for nye erotiske eventyr.

Fra da av er Ricardo fortapt, og på evig leting etter henne. Jakten fører han til London, Tokio og Madrid. Hun har nye navn og nye liv hver gang de møtes i all hemmelighet, og øyeblikk av lykke skifter med øyeblikk av den dypeste fortvilelse. Summen av dette er en livslang forbannelse.

Rampejenta er en roman om besettende lidenskap og erotiske opplevelser, men også en bok som forteller at det er forskjell på oss. Er du oppvokst i ekstrem fattigdom, kan din higen etter penger og trygghet bli egoistisk og stygg. Rampejenta er hele tiden på jakt etter rikere menn, å realisere seg selv, men gjør det henne lykkelig?

Og hva med Ricardo, som gang på gang lar seg utnytte, og til sist blir grovt sveket av Rampejenta? Gang på gang bestemmer han seg for at det er siste gang, like mange ganger gir han tapt for følelsene sine.

Mario Vargas Llosa fikk Nobelprisen i fjor.

I romanen risser Vargas Llosa trekk i samtidshistorien til de to fortapte, ikke minst peruansk politikk og den peruanske frihetskampen. 60-tallet i Paris og 70-tallet i London er fargerike kulisser i dramaet mellom Ricardo og Lily, og forfatteren er en mester til å flette inn små historier om vennskap, en ensom engelsk enke, en stum adoptivsønn.

Vargas Llosa fikk fortjent Nobel-prisen i litteratur i fjor, og er en fargerik forfatter. Han har levd litt i skyggen av Gabriel Garcia Marques, men prisen var et tegn på at han nå har utliknet forspranget til Marques.

Det fine med bøkene hans, også Rampejenta, er at han kombinerer det intellektuelle med det frodige, det liberale, alltid med enkeltmenneskets frihet i sentrum. Han har bodd lenge i England og Spania, og som leser merker du at det søramerikanske er influert av europeisk tradisjon. Men i enkelte passasjer, ikke minst de som omhandler erotikken i Rampejenta, er han tilbake i hjemlandet og tillater seg å være svulstig uten at det plaget meg, i hvert fall.

I Norge er han kjent for Paradiset på det andre hjørnet, Dommedagskrigen, Rigobertos dagbøker og Bukkefesten, men Rampejenta kan absolutt måle seg med disse. Det er godt å lese en roman der forfatteren tillater seg å flørte med det svulstige, samtidig som du kjenner den rike og dyptpløyende undertonen hans hele veien. Jeg var henført til siste side, om ikke fullt så voldsomt som Ricardo ...

Å omtale nye romaner ...

2011-08-10T14:00:00.000-07:00

Jeg elsker å la meg begeistre av en ny bok. Er glad i bøker, oppriktig glad i gode bøker. Har egentlig alltid anmeldt bøker når jeg tenker meg om, alltid plaget andre med hva den boken jeg leser akkurat nå handler om, uansett om den er dødsens kjedelig. Stakkars mine plagede medmennesker ...

En dødsens kjedelig bok?

Å være kritiker av nye bøker er å nå frem til leseren med de magiske øyeblikkene. Göran Tunstrøm har skrevet at det finnes øyeblikk som aldri opphører. Det er disse øyeblikkene, som av og til dukker uventet opp, jeg vil fortelle om. Fordi de viser meg noe nytt, minner meg på noe jeg hadde glemt, belyser noe viktig eller aktuelt.

Det beste ved å skrive om bøker er å skryte uhemmet av bøker det skinner av. Oscar Wilde har sagt at "det ikke finnes noe slikt som en moralsk eller umoralsk bok. Bøkene er godt skrevet, eller dårlig skrevet. Det er alt." Når jeg kjenner at jeg sitter der med en bok som er godt skrevet – that’s it – sitrer det i fingrene mine.

Å lese er min beste trening for å skrive godt (foto: Steigar Myrvold)

Selvsagt er jeg bokorm. Å lese beriker språket mitt, horisonten min, personligheten min. Å lese er min beste trening for å skrive godt. Når jeg anmelder, leser jeg i to dimensjoner. Jeg klarer å nyte boken selv om den skal anmeldes, og det er jeg glad for.

Å lese bøkene om igjen er en glede. Akkurat nå leser jeg Rampejenta av Marques, og nyter hvert eneste øyeblikk. Ikke hans beste roman, men det er en nytelse å kjenne den søramerikanske, dampende rytmen igjen. Du skal få omtale når jeg er ferdig om et par dager.

Jeg elsker bokstaver ;) (foto: Steigar Myrvold)

Å anmelde romaner for Cappelen Damms bokklubber ser jeg på som en priviligert posisjon. Bare det å få lov til å nå et litteraturinteressert publikum med mine egne personlige litterære utgytelser! Å få lese romanene før de er ute! Å få møte forfatterne, intervjue dem, bli kjent med dem! Og ikke minst: Å få lov til å samarbeide med redaktøren i Bestselgerklubben, Tone Torp. Hun er et tvers gjennom dedikert litteraturmenneske av de sjeldne. Det finnes ikke mange av hennes kaliber.

Du som leser dette kan gjerne anbefale bokbloggen min til bokinteresserte som ønsker tips om leseverdige romaner, så de også kan ta del i den. For hva er vel livet vårt uten en bok å drømme seg bort i?

Intervju med Karin Fossum

2011-08-08T11:46:00.000-07:00

I forbindelse med Karin Fossums siste bok intervjuet jeg henne om boken og hvordan hun arbeider. Her kan du lese hele intervjuet, der hun blant annet snakker om hvor viktig arbeidet med karakterene er, og hvor opptatt hun er av å forstå hva som gjør en morder til en morder ...

Les intervjuet med Karin Fossum under bildet ...

Karin Fossum:

– Karakterene er det viktigste

– Jeg er ikke så opptatt av hvem som er skyldig. Jeg er mer opptatt av hva som får et menneske til å begå en ugjerning. Forbrytelsen er jo en konsekvens av psyken vår.

Karin Fossum har to litterære karrierer. En skjønnlitterær og en kriminell, så å si. Av tyve bøker dreier halvparten seg om psykologisk kriminallitteratur. Kanskje er noen av bøkene hennes hybrider. Selve intrigen er ikke så viktig for henne, det er karakterene hennes som er interessante, det er de hun identifiserer seg med. Særlig taperne, det er jo de som står for dramatikken.

Tydelige karakterer

– Karakterene i romanene mine må være tydelige. De må ha noe som gir dem et særpreg, uansett om de har hoved- eller biroller. Det kan være utseendet eller navnet, men helst må det ha med personligheten å gjøre. Leserne må bli så godt kjent med karakterene mine at de tror på dem og føler med dem, de må gjøre inntrykk. Hvis ikke blir det underholdning, og jeg skriver nok ikke først og fremst for å underholde, sier Fossum og legger til at hun er opptatt av dem som faller utenfor. Det blir stadig flere av dem som ikke greier alt de må greie i løpet av livet, og det er ikke så rart. Det er ingen ende på alt vi må greie fra vi blir født til vi går i graven, ifølge Fossum.

Lot Riktor få spillerom

Nettopp det å skape en troverdig karakter var også drivkraften når Jeg kan se i mørket ble til. Hun ville skape en karakter som ikke taklet andres hjelpeløshet, og plasserte han på et pleiehjem der nesten alle var hjelpeløse. Riktor skulle ikke nødvendigvis drepe, hun ville se an utviklingen hans, og det ble til at han pinte og plaget pasientene. Bevisstheten om at han var i stand til å ta liv kom etter hvert, men hun var ikke sikker på hvem han skulle ta livet av. Han var det hun kaller en schizoid karakter, en som ikke er i stand til å etablere gode forhold til andre mennesker. Rett og slett et forstyrret individ.

Lidenskap for språket

– Jeg brukte ett år på Riktors historie. Tre måneder gikk med til å skrive selve historien, og resten gikk med til å forbedre, rendyrke, skru historien fastere sammen. Det skal ikke være noe tilfeldig i en god roman, så jeg går gjennom hver eneste setning i etterarbeidet. Jeg elsker å jobbe med språket på den måten, det er en stor lidenskap for meg. Å se at det henger sammen, at rytmen er der, at språket flyter. Jeg skreller vekk utenomsnakk, prøver å si mye på liten plass og være rett på sak hele tiden. Digresjoner lirker leserne mine ut av den kloa jeg ønsker å sette i dem fra første side, og det vil jeg helst unngå, sier Fossum.

En del av et spill

Og allerede i tittelen til den nye boka slår hun kloa i oss. Riktor føler seg utvalgt, han har et godt mørkesyn, og kan se tvers gjennom mennesker. Fossum lar han få lov til å innbille seg at han er en ekte menneskekjenner, og når det motsatte viser seg blir han både snurt og sint. Det går likevel ikke mer inn på han enn at han går videre på sin vei som avviker, og hans paranoia er at han er en brikke av et større spill der en annen trekker i trådene, et spill som til slutt skal gi Riktor en kjæreste og livet en mening. Slik frigjør han seg fra fryktelige gjerninger, og gjør sine patologiske forestillinger til en realitet, ifølge Fossum.

Vil forstå morderen

– Jeg prøver å forstå morderen, sier Fossum og ser tvers gjennom meg. Altså har hun en annen agenda enn mange av hennes kolleger. Hun baserer bøkene sine på noe annet enn intriger, samtidig vil hun selvsagt gripe en god intrige med begge hender hvis den skulle dukke opp. Hun er opptatt av kriminalitet som fenomen, og følger interessert med på den ”virkelige” kriminaliteten. Ingen ønsker i utgangspunktet å bli morder, og det er nesten ingen som erkjenner skyld, men de fleste har det til felles at de har landet i en situasjon der de ikke klarer å se noen annen utvei enn drapet. Seriemordere har hun ingen sans for, hun befatter seg aldri med dem i bøkene sine.

En god dag på jobben

Sette seg foran skjermen om morgenen, ingen som forstyrrer, ingen googling for å sjekke og researche alt mulig hun ikke vet. Nei, bare den gode stillheten som stimulerer tankene og fantasien, og understøtter den skjøre konsentrasjonen. Å skrive hver dag, hvis ikke noe nytt så skriver hun om igjen. En viss form for struktur på dagen, inkludert tur med bikkja TinTin i den fantastiske naturen som finnes utenfor vinduet hennes. Å være inne i språket og handlingen, å være besatt av å løse språklige utfordringer med karakterene sine som det eneste selskap. Å skrive er identisk med å løse problemer, og Karin Fossum løser dem hver eneste dag. Hun elsker å sitte foran skjermen. Å skrive er en kjær disiplin som bare må gjøres. Rett og slett en høyt elsket aktivitet.

(intervjuet er gjort for Bestselgerklubben i Cappelen Damm)

Les om Karin Fossums "Jeg kan se i mørket"

2011-08-04T09:27:00.000-07:00

Hovedpersonen i Karin Fossums nye bok heter Riktor. Han er sykepleier, en tilsynelatende stillfarende og høflig mann med stor sans for bisarre detaljer. Det skal vise seg at han er sykepleieren fra helvetet.

Les Fossums nye om sykepleieren fra helvetet ...

Her kan du lese omtalen min av boken. En psykologisk krim om hva som kan skje når et forstyrret sinn er på feil sted til feil tid. Rett og slett en skummelt dagsaktuell roman. Dette er Fossum på sitt beste, denne må du bare få med deg!

(omtalen er skrevet for Cappelen Damm / TANUM bokklubber)

En vakker bok om et forstyrret sinn

Jeg kan se i mørket er en vakker bok om et forstyrret sinn. Ingen kan beskrive det å ha et hjerte av stein slik som Karin Fossum. Hun griper tak i deg fra første linje, og slipper aldri taket.

Jeg kan se i mørket er en viktig bok. En roman som beveger uten å formane. En rørende historie om et skjørt sinn uten venner eller familie. Ingen emosjonell varme eller kontakt. Sosial tilbaketrekning og en jobb som utføres i iskald ensomhet. Hovedpersonens tragiske løsning og personlige paranoia er å lage en fantasiverden der han rettferdiggjør sine egne gjerninger.

En schizoid person

Riktor heter han, og har jobbet på Løkka Sykehjem i elleve år. Han er en ussel observatør til livet, som han selv sier, en som er utenfor alt og alle. Han har ingen gode forbindelser til andre mennesker, ingen trosse som hindrer han i å drive fritt omkring. Moren hans har fortalt at den står sterkest som står alene, og han fryder seg over ensomhetens frihet og fortreffelighet. Når han trenges opp i et hjørne, mangler han impulskontroll og evnen til å føle skyld. Riktor angrer ikke, for han er en schizoid person.

Eier ikke samvittighet

Riktors forstyrrede sinn får han til å gjøre ting som etter hvert får alvorlige konsekvenser. Han vet hva han gjør, og har en grunn, noe så enkelt som at drankeren Arnfinn stjeler en hundrelapp fra han. Eller når han er slem mot pasientene og gir dem sukkertøy i stedet for medisiner og lar livsnødvendige injeksjoner gå i madrassen i stedet for i kroppen. ”For en ulykke at vi blir så gamle,” sier han til seg selv, og fortsetter å plage de gamle. Eller når han ser en skiløper gå gjennom isen og forsvinne i dypet uten å varsle. Ingen andre har sett det, bare han. Han er den utvalgte som vet, men ikke varsler. Eller som han selv sier det: ”Jeg har ikke behov for å lette på samvittigheten. Jeg eier ikke samvittighet, så det er ingenting å lette på …”

En bok som gjør noe med deg

Når Karin Fossum skriver, virker det såre enkelt. Et par personer, en møteplass, en enkel ugjerning. Mysteriet ligger ikke i hvem som er skyldig, men hvorfor? Forbrytelsen er en konsekvens av psyken, så å si uunngåelig. Sakte, men sikkert tar hun oss med inn i et sinn som er ødelagt, og viser hvordan motiv er koblet til drap. Og det kanskje viktigste grepet: Hvilke forferdelige konsekvenser det får når sånne mennesker er på feil sted til feil tid. Fossum har fått mange priser for sine romaner, og vi tar neppe feil når vi antyder at dette er en roman du bare må få med deg. Rett og slett fordi den gjør noe med deg.

Karin Fossums psykologiske innsikt

2011-07-31T10:52:00.000-07:00

– Jeg er ikke så opptatt av hvem som er skyldig. Jeg er mer opptatt av hva som får et menneske til å begå en ugjerning.

Karin Fossum (foto: Sønstrød/Cappelen Damm)

Sitatet er hentet fra et intervju jeg gjorde med Karin Fossum på forsommeren i forbindelse med hennes nye bok Jeg kan se i mørket, som lanseres til høsten. La meg understreke at hun sa det før 22.7. Jeg har tenkt mange ganger på det hun sa denne uken. Og lest tre av hennes bøker.

Karin Fossum skriver en type krim som er preget av stor psykologisk innsikt og menneskeforståelse. Hun er enestående her hjemme når det gjelder denne sjangeren. Akkurat som Karin Alvtegen er det i vårt naboland.

Jeg måtte skumme Jeg kan se i mørket om igjen. Leste Den som elsker noe annet og Varsleren, begge med Konrad Sejer i hovedrollen. Søkte til bøkene hennes uten å planlegge det.

Fossum er i særklasse blant våre krimforfattere når det gjelder å forstå morderen. Men det handler ikke om å godta. Heller ikke om å fatte. Det handler om å gi oss et innblikk i menneskesinn som har gått seg vill en eller flere ganger.

"Han likte dette yrende livet, det kritthvite tøyet som blafret i vinden og lukten av maling. Han likte det, og han ville ødelegge det. Alle lever på en kant, tenkte han, og jeg skal vippe dem utfor."

"Jeg bryr meg ikke om følgene. Livet er ikke stort å skryte av, og det er ikke døden heller. Folk kan gjøre hva de vil og tenke hva de vil den dagen jeg tar hevn, men jeg kommer ikke til å bry meg om hva de mener. Det er derfor jeg er overlegen."

"Jeg kan forstyrre et helt samfunn, slo det ham, jeg kan styrte en hel by." Han kjente makten stige til hodet, og makten bruste i årene og gjorde ham varm og sterk og stor, selv om han altså, strengt tatt, var en svekling.

De tre sitatene ovenfor er alle hentet fra Varsleren. Lesingen av den tiende romanen med Konrad Sejer bidro til nye tanker rundt det som har skjedd den siste uka. Men det er fortsatt helt umulig å fatte det.

To forfattere om menneskekatastrofen

2011-07-28T07:15:00.000-07:00

Jeg gjør et unntak siden den tilstanden vi har vært i de siste dagene også har vært et unntak. Jeg gjør en omtale – ikke en anmeldelse – av to av våre store forfatteres debattinnlegg i Aftenposten de siste dagene. Alle vet hva det handler om.

Lars Saabye Christensen ((foto Cappelen Damm /Aarønes)

Lars Saabye Christensen skriver under tittelen "Det gir ingen ro": "Tiden leger ikke alle sår. Tiden leger heller ikke alle ord. 22. juli 2011 vil blø i språket vårt, være et blodig bad i kalenderen og hukommelsen. Fra nå av er det før og etter."

Han skriver om Behring Breivik: "Han hadde et valg. Han kunne hele tiden la være. I stedet ventet han til tiden var inne. Han kjøpte seks tonn kunstgjødsel, ikke for å dyrke jorden, men sitt eget hat, helt til hatet hans vokste slik at det ikke rommet mer, og bare dette gjensto: Den grufulle handlingen."

Saabye Christensen er som vanlig dypt reflektert, og frykter et varig blodbad i hukommelsen. Han skriver videre at vi skal ta byen og Utøya tilbake, men det vil ta mer enn et år. Det vil ta en fremtid.

Roy Jacobsen (foto E. Nærø)

Roy Jacobsen skriver under tittelen "Dagen som vil forandre Norge": Hovedsaken er at når landet nå forandres, kan vi selv bestemme i hvilken retning – om vi skal la oss provosere inn i et hardere spor av en forskrudd nasjonalist uten nasjon, eller om vi skal velge vår egen vei."

Han skriver om det norske folk: "Vi slår med takknemlighet fast at frivillige, politi, hjelpemannskaper og helsepersonell har vist oss det vi allerede visste, men kanskje ikke alltid tenker over, at det norske folk i bunn og grunn er et solidarisk og sivilisert folk, et folk med evnen til medmenneskelig tanke og handling."

Jacobsen har en optimistisk oppsummering: "Det vi har vært vitne til er ikke symptomene på et sykt samfunn, men de katastrofale følgene av et forkvaklet sinn og et levende demokratis evne til å stå imot. På den måten vil gjerningsmannen tape på alle fronter.

En stor takk til Saabye og Jacobsen fordi dere tar pennen fatt og deltar i den nasjonale prosessen. Det er så viktig at forfattere også viser et ansikt i slike situasjoner. Ikke minst når de er i stand til å skrive som disse to.

Intervju med Tove Nilsen

2011-07-25T14:58:00.000-07:00

Tidligere i sommer omtalte jeg Tove Nilsens forrige bok, Nede i himmelen. I tillegg til å skrive omtale av boken, intervjuet jeg henne. Det ble et spennende møte med en reflektert forfatter. Nå er Tove Nilsen ute med en ny bok, en øybok som hun selv kaller det. I intervjuet innrømmet hun å være det hun kaller øyoman. Under bildet av Tove Nilsen er intervjuet, som ble gjort for Cappelen Damm, gjengitt i sin helhet:

Kjærlighet på ville veier

– Jeg var ikke ferdig, og måtte tilbake til grunnfjellet. Jeg føler meg veldig nær dette miljøet. Disse skjøre, slitne ungdommene. Det var de som gjaldt!

Tove Nilsen er engasjert når hun tenker på Goggen, Svenna og resten av gjengen. Intenst engasjert. Det begynte på åttitallet, når Skyskraperenglene erobret hjertene våre. Femten år gikk før to nye romaner om samme miljø kom. Så trodde mange at hun var ferdig med kjernestoffet sitt. Men sånn var det ikke. De siste ti årene har hun visst at hun skulle følge opp. Men ikke hvordan. Først i fjor løsnet det.

Enda verre i virkeligheten

– Nede i himmelen er resultatet av ti års tankegang og halvannet års skriving. Jeg skjønte at jeg måtte skrive om tenårene deres, og lette etter den formen det fortjente. Når jeg fant voksenstemmen som forteller, hadde jeg så mye å fortelle at det bare var å begynne, sier hun. Hun hadde ingen illusjoner om å være inne i hodet på en tenåring. Dette er voksne refleksjoner om en spesiell periode av livet, kanskje den viktigste. Det skjedde fatale ting, og virkeligheten var enda verre, ifølge Nilsen.

En forsont beskrivelse

Virkeligheten var av og til så brutal at hun har vurdert om hun i det hele tatt kunne skrive om den. Hvor langt kan hun gå når hun skriver om en mor og far de fleste lesere vil ta for å være hennes? Hun fant etter hvert koden, og har skrevet med en forsont optimisme om det som skjedde både innenfor og utenfor blokkas vegger. Hun har lagt alt på bordet, og kan stå for det. Det er slett ikke et oppgjør, men et portrett av en far og mor som gjorde så godt de kunne i et samliv der hun aldri visste når det ville bryte løs. En dramaqueen av en mor som aldri klarte å være voksen, og en far som levde det hemmelige mannelivet ingen visste hva gikk ut på. Men, som hun skriver: De passet på. Sånn som de passet på. Henne. Og hverandre. Kanskje det var derfor hun greide seg?

Var på ville veier

– Jeg var ofte på ville veier, sier hun tankefullt. Og forklarer at det kanskje er nettopp det denne romanen handler om. Kjærlighet på ville veier, som Suzanne Brögger så glassklart ville sagt det. Forhold med mye sprengstoff i seg. Steder med masse kraft og gærninger i fleng. Mennesker som ble vippet begge veier etter å ha vært nede i himmelen. De skjøre tenårene på Bøler var en hårfin balanse mellom himmel og helvete, og for noen gikk det helt galt.

Forskjell på fakta og fantasi?

På spørsmålet om hva som er fakta og hva som er fantasi, svarer hun at hun har glede av å gjøre om på minnene. Som forfatter har hun lov til å finne på, men på enkelte områder er hun etterrettelig. Store hendelser, for eksempel. Romanen er lagt til førjulsvinteren 68, den siste vinteren hun kunne se opp på månen og si at der oppe har ingen vært. Eller når hun skriver om døden. Når en hun kjente nesten like godt som mor og far ble trillet ut av blokka og kjørt vekk av en ambulanse uten blålys og sirener. Da må hun skrive ordentlig, ikke overlate for mye til fantasien. Ellers er hun sjokkert over hvor lett det er å glemme hva som egentlig skjedde. Forskjellen på fakta og fantasi etter førtifem år er hårfin. Det er slett ikke så lett å si hva som er hva i denne romanen.

Notater – ikke research

– Jeg er ingen researchforfatter, men noterer flittig underveis i tankeprosessen før en bok blir til. Alle mulige detaljer. Når detaljene sitter begynner jeg å skrive, og derfra stoler jeg på minnebildene mine. Jeg leser meg sjelden opp for å skrive om noe spesielt, men denne gang leste jeg om månelandingen. Ellers hadde jeg klart for meg hvordan det ville gå med Goggen, og at det skulle skje om vinteren. Tom kom bare fra det blå, og jeg føler vel ikke at jeg er ferdig med han. Det ligger noe vagt om han et eller annet sted, sier hun og ser litt hemmelighetsfull ut. Kanskje er det spiren til en ny roman?

Trykket fra nevrosene

Hun skriver best i begge ender av dagen. Tidlig om morgenen eller sent om kvelden. Hun er en gåer i likhet med flere av sine kollegaer, og får inspirasjon når endorfinene flagrer. Hun har en skrivestue et annet sted enn hjemme, men kan egentlig skrive hvor som helst, det er ofte nok bare å lukke døra. Hun skriver helst hjemme i Norge, utenlands er det ikke like lett å få inspirasjon. Hun vet når hun skriver aller best: Det er når hun kjenner trykket fra alle nevrosene sine …

Er en øyoman

En sympatisk forfatter, sier de som kjenner henne. Tove smiler. Tove stiller opp. Tove er skikkelig. Tove leverer. Nede i himmelen er bok nummer tredve. Men det må da være noe rart og annerledes med henne? Noe spesielt hun er hekta på, kanskje? Jo da. Hun er hekta på øyer. En real øyoman. Så hekta er hun at hun har lyst til å skrive en øybok. Det skjer noe med henne når hun er på øyer. En følelse av frihet som ikke er så lett å forklare. Sier hun, som på en gripende måte kan fortelle hvordan det var å være tenåring det året da vi inntok månen og andre uoverkommelige mål langt nede i himmelen ...

Lager sin egen egen krimnisje

2011-07-23T07:18:00.000-07:00

Det er spennende med forfattere som klarer å lage sin egen nisje. Jeg har akkurat lest ferdig Hans Olav Lahlums andre bok Satelittmenneskene, og er imponert over oppfinnsomheten og evnen til å gå sine egne veier.

Monument over Agatha Christie i fødebyen Torquey

Mannen har rett og slett laget sin egen nisje ved å kombinere tre klassiske krimforfattere fra tidligere tider. Agatha Christies originale plot, Sir Arthus Conan doyles etterforskerduo Sherlock Holmes og Dr Watson og Georges Simenons eventyrlige evne til å kombinere et krimmysterium med ulike menneskers livshistorier.

Siste side av Satelittmenneskene er akkurat snudd, så jeg skal vente med omtalen, men at Lahlum har lyktes med den vanskelige andreboken er det ingen tvil om. Er du med i en bokklubb, bør du ikke nøle når den blir månedens bok.

Neste bok ut for meg er en av Karin Fossums Sejer-bøker jeg ikke har lest og den saftige søramerikanske romanen Rampejenta. Jeg drar på hytta til junior noen dager, på fjellet, og gleder meg til det. Blir bra å være sammen med flere generasjoner. Og å lese på senga om kvelden etter en stor daglig porsjon fjelluft. Gleder meg!

Den særeste boka i hylla ...

2011-07-21T13:41:00.000-07:00

Jeg har lurt litt på det, hva som er den særeste boka jeg har i bokhylla. Veldig mange bøker forsvant da jeg flyttet i fjor høst, så jeg trodde ikke jeg hadde så mange av den litt sære typen igjen. Men der tok jeg feil...

Boken om oppfinnelser (fra 1986) er et flott innbundet oppslagsverk om all verdens sære oppfinnelser. Visste du for eksempel at kulepennen ble oppfunnet av ungareren Biro så sent som i 1938? Ja, det gjorde du vel. Men du visste garantert ikke at kryssordet ble funnet opp i 1913 av den amerikanske journalisten Arthur Wynne i New York World.

Ryggsekken er en norsk oppfinnelse ...

Også rockeringen, da gitt. Jeg er en mester til å rocke ;), men visste ikke at den ble oppfunnet i 1958 av to amerikanere i California. Seks måneder etter at de hadde lansert den hadde de solgt 20 millioner rockeringer. Ikke glem hvilken musikkperiode dette var midt i ...

Hermetikkbokser er på vei ut, men de har holdt ut lenge. Det var to franskmenn som fant opp boksene og solgte dem til et par engelskmenn så tidlig som i 1812.

Så til litt mer sexy greier. Glidelåsen ble funnet opp i 1893 av en amerikaner, mens sikkerhetsnålen ble funnet opp i 1849 av en annen amerikaner. Her mener forresten grekerne at de allerede i antikken brukte sikkerhetsnåler for å feste de draperte klesplaggene sine.

Sa jeg sexy greier? Jeg tenkte på bikinien. I 1946 presenterte en fransk skredder en svært dristig todelt badedrakt for første gang – bikinien. Navnet fikk den fordi oppfinneren mente at den inneholdt like mye sprengstoff som den amerikanske atombomben som ble sprengt over Bikiniatollen i Stillehavet fire dager før motefremvisningen. Tro meg, dette er banna bein, som vi sa i gamle dager på østkanten. Det er sant.

Norske oppfinnelser? Joda, vi har funnet opp bindersen og ostehøvelen og sprayboksen. Og ryggsekken. Ole Ferdinand Bergan fra Tønsberg fant opp ryggsekken i 1909. Derav navnet på sekken, som lever den dag i dag. Navnet, altså...

Og slik går no timan en sommerkveld på balkongen. Nydelig vær i kveld, stille og varmt og hvitvin i glasset. Og jeg er på oppløpssiden med den nye boka til Lahlum. Agatha Christie kan bare gå og legge seg når Lahlum setter i gang. Jeg lurer på hvem som er morderen. Tenker jeg blir sittende her utover kvelden og leser i stearinlyset. Og kanskje tar jeg meg et glass hvitvin til, også. Det fortjener jeg. Ha en fin sommerkveld.

Ferietid

2011-07-19T13:18:00.000-07:00

Det er ferietid. Jeg har vært utenlands et par uker, og nå er det jobbing en ukes tid før jeg skal til fjells. Intervjuer skal skrives og samtidig oppdaterer jeg nettsiden min www.total-kommunikasjon.no. Og hele tiden må jeg lese. Det er det beste med ferietiden. Det er mer tid til å lese.

Hans Olav Lahlum (foto: Fredrik Arff)

Jeg har akkurat begynt på Satelittmenneskene av Hans Olav Lahlum, og starten er lovende. En krim i beste Agatha Christie-stil. Og i Lahlums svært så personlige tekststil. Boken kommer ut i august, og jeg gleder meg til å intervjue Lahlum for Bestselgerklubben i Cappelen Damm før den tid. Lahlum er en av tre krimdebutanter i fjor som tar sjansen på å komme med den vanskelige andreboken allerede året etter. De to andre er Eystein Hansen og Thomas Enger. Det blir spennende å se om de klarer å følge opp fjorårets suksess.

Samtidig leser jeg Eva Bratholms bok New York – forfatternes by. En spennende reisebok om byen over alle byer, og de mest kjente forfatterne den har fostret. En litterær vandring i James Baldwins Harlem, på Woody Allens Manhattan, i Dorothy Parkers Midtown, i Jack Kerouacs’ East Village, på Arthur Millers Broadway, og sist men ikke minst i Paul Austers Brooklyn. Boken er lett å lese, og gir deg innblikk i både by og forfattere. At den er kult designet av Subtopia og illustrert med bilder av Per Fronth gjør ingenting. Den er absolutt verdt å lese hvis du er like stor New York-fan som meg.

Å lese er å trene for oss som skriver. Derfor leser jeg også en annen bok i ferien. Niels Chr. Geelmuydens Mer enn hjerne. En korpulent samling av hans portrettintervjuer i Kapital. Jeg imponeres over hvilken språklig snert og eleganse han legger for dagen. Hvor velforberedt, vittig, velskrivende og god til å assosiere han er. På sitt beste er han enestående, rett og slett en skrivende begavelse.

Og så ligger noen bøker i kø. To av Paul Auster (Usynlig og Mann i mørket), Rampejenta av Mario Vargas Llosa og Hvis Gud vil av Niccolo Ammaniti. Gleder meg til den erotiske kjærlighetshistorien av Vargas Llosa. Og til Ammanitis moralske drama om dagens Italia.

Kanskje får jeg bedre tid enn jeg tror til å lese i ukene som kommer. Skal til legen min i morgen og få dommen. Kneet mitt har streiket i hele sommer, og jeg tok MR før ferien. I morgen får jeg vite om det er menisk, korsbånd eller kanskje bare en ussel betennelse. Uansett kan det bli mer stillesitting enn jeg setter pris på. Men det går vel, det også. Jeg har jo bøkene mine ...

Betale på biblioteket?

2011-07-17T12:22:00.000-07:00

Oslo Frp vil ha årsavgift på bibliotekene i byen. De ser for seg en årsavgift på et par-tre hundre kroner. Det skulle ikke være nødvendig å kommentere, men jeg kan ikke dy meg.

Det nye biblioteket i Bjørvika (Ill: Atelier Oslo/Lund Hagem)

Jeg husker de daglige turene fra Grüners gate til biblioteket på Schous plass. Hvilken spenning når jeg som åtteåring gikk over terskelen og inn i det ærverdige bygningen! Vi hadde ikke god rå, og jeg lånte de bøkene jeg leste. Og som jeg lånte! Det var starten på en livslang interesse for bøker.

Å låne bøker må være gratis, det er jo hele vitsen med biblioteket. Hvis Oslo Frp vinner frem med det håpløse utspillet, er bibliotekets rolle utspilt.

Oslo Frp: Verden består ikke bare av ressurssterke voksne som ikke merker at noen hundrelapper brukes til å låne bøker. Det finnes mange med dårlig råd som har stor glede av det gratistilbudet som Deichman har vært en garantist for i mange tiår. Årsavgift på biblioteket er litterær mishandling av verste klasse.

Jeg husker at jeg fikk ukelønn for å hjelpe til i godtebutikken til moren min i Grüners gate 3. En svært beskjeden en. Jeg tror neppe den hadde gått med til biblioteksavgift, til det var Parkteatret kino altfor nært. Nettopp fordi biblioteket var gratis kunne jeg kombinere det med kinobilletter og trikken opp til fotballen på Storo. Det finnes fortsatt mange som ville prioritert slik. Litteraturen taper hvis forslaget til Oslo Frp skulle bli en realitet. Og livet vårt blir fattigere.

En krimdebut utenom det vanlige

2011-07-16T13:04:00.000-07:00

Jeg leste ferdig Eystein Hanssens De ingen savner i natt, og ble liggende våken lenger enn jeg hadde tenkt. Jeg klarte rett og slett ikke å legge den fra meg.

Eystein Hanssens debut imponerer ...

Et godt tegn, det. At du hele tiden må lese videre. Ikke minst når det gjelder krim. Og Hanssens debut inneholder mye mer enn bare pageturning.

For det første en ny og spennende politihelt. Elli Rathke er halvt norsk, halvt thai og har svart belte i karate. Og så har hun Zenith, en fire år gammel Rhodesian Ridgeback. Bikkja spiller en overraskende viktig rolle i boken.

Når en veldig ung kvinne blir funnet død på Gamlebyen Gravlund i Oslo, er det opptakten til en serie stygge mord. Elli er en av flere politietterforskere som prøver å løse saken, og spørsmålet er hvor nært hun klarer å komme inn på de mistenkte før hun selv blir et offer.

Hanssen har skrudd sammen et plot som mangler sidestykke, og viser stor kunnskap enten det gjelder prostitusjonsmiljøet i Oslo eller etterforskermiljøet på Politiavsnittet på Grønland. Han har selv stått for all research, og har gjort det skikkelig grundig. Sluttscenen i den nye operaen i Bjørvika er bare helt rå.

Elli er en del av et team som blir satt på saken, og etter hvert forstår hun at det er nødt til å være et råttent eple i politikurven. Jeg må innrømme at jeg klarte å ta feil to ganger når det gjaldt hvem som eventuelt kunne være det råtne eplet, så Hansen har klart å skjule alle viktige spor på en finurlig måte.

Her er det nøye forklaringer fra politietterforskningens indre strategi og samtidig actionscener i fleng. Korte kapitler og et språk med realt driv gjør romanen lett å lese, og boken vanskelig å legge fra seg.

Hanssen har også satt seg grundig inn i kunsthistoriens ulike epoker, og brukt noen av de mest kjente maleriene i nyere kunsthistorie som modell for drapene, uten at det avslører hvem som står bak. Og de som blir drept, er unge jenter fra Øst-Europa som er blitt smuglet inn i landet vårt. Tittelen på romanen sier mye om selve innholdet. For hvem av oss savner vel en prostituert tolvåring fra Hvite-Russsland?

Konklusjonen min er at du bør lese denne hvis du liker krim med action, en annerledes og troverdig helt, og har muligheten til å ligge utover natten uten å tenke på at du må stå tidlig opp neste dag. Mye tyder på at Hanssen er en av fremtidens krimstjerner hvis hans neste bok, Giftstrøm (kommer til høsten) er like bra. Jeg skal i hvert fall sikre meg den så fort som mulig!

Intervju med Torkil Damhaug

2011-07-13T11:05:00.000-07:00

For noen dager siden omtalte jeg den forrige boka til Torkil Damhaug, Døden ved vann. Jeg gjorde også et intervju med han for Bestselgerklubben i Cappelen Damm. Der spurte jeg han hvorfor han skriver psykologiske thrillere, og fikk interessante svar.

Hvorfor skriver Torkil Damhaug psykologiske thrillere?

Damhaug, som opprinnelig er lege og psykiater, er genuint opptatt av å finne det interessante ved det enkelte menneske. Derfor jobber han mye med karakterene i bøkene sine. Han er opptatt av at de er troverdige og gjennomgår en utvikling i løpet av romanen.

Her er intervjuet med Torkil Damhaug:

Menneskets indre univers

Å finne sammenhenger i tilværelsen. Å orientere seg i en verden av motsetninger. Å nærme seg sannheter, men beholde skepsisen for det etablerte. Å ta standpunkt uten å kjenne kjernen til det du tenker på.

Spør du Torkil Damhaug hvorfor han skriver psykologiske thrillere, er svarene mange og gode. Han mener skjønnlitteraturen har en viktig funksjon i vår streben etter å forstå den tilværelsen vi er en del av.

Skepsis og tvil

– Skepsis og tvil er uunnværlige elementer i livet – og i mine bøker. Jeg vil ikke at mine personer bare skal godta. Jeg vil at de skal utvikle seg og stille spørsmål som gjør at de er i bevegelse. Sånn er det også i Døden ved vann. Liss godtar ikke svarene hun får i saken om søsteren forsvinning, men kjenner en slags vag sammenheng uten å vite hva det er. Så går hun i gang med sin egen etterforskning og tar sånne sjanser at jeg ble nødt til å ta vare på henne underveis.

Blir til underveis

Damhaug er opprinnelig lege og psykiater. Og genuint opptatt av å finne det interessante ved det enkelte menneske.

– Jeg prøver å finne frem til det interessante ved personene mine. Ser verden fra deres ståsted. Er opptatt av deres skjebne, hvordan de utfordres i drivende prosesser. Personene mine blir til underveis, i tråd med en uskreven kontrakt. De må fremstå som troverdige, og gjennomgår en utvikling i løpet av romanen. For meg er språk og personskildring det som kommer først.

Menneskets indre univers

I Døden ved vann behandler Damhaug sentrale temaer i skjønnlitteratur. Temaer som har med menneskets indre univers å gjøre. Han forteller gjerne hvilke og hvorfor.

– Søskenforholdet mellom Liss og Mailin engasjerer meg. Hvordan Liss stiller seg i fare for å få vite sannheten om Mailin. Hennes moral er også interessant. Ambivalensen herjer med henne, hele tida bearbeider hun skyld og traumer rundt det hun gjorde i Amsterdam. Et annet viktig tema i romanen er oppvekst. Hva har den å si for hva slags mennesker vi blir? Det er grunnen til at romanen begynner med en annen historie enn hovedhistorien, og at jeg har flettet brev mellom kapitlene. De hjelper leseren å se en sammenheng, uten å gi svar. Derfor slutter romanen slik den gjør. Mennesket har et valg i de fleste situasjoner: Å ta konsekvensen av sine handlinger eller la være å ta inn over seg følelsen av skyld og skyve den vekk.

Fjellstøtt av Fjell

2011-07-12T09:18:00.000-07:00

Har ikke den ringeste peiling på hvem denne Jan Erik Fjell er, men har nettopp lest hans første krim "Tysteren", og det var virkelig saker. Pass deg, Nesbø. Her har vi en krimdebutant uten nerver.

Hvem i all verden er Jan Erik Fjell? (foto: Torbjørn Berg/Dagbladet)

Tysteren var krim av ypperste klasse, både troverdig og spennende fra første til siste side. Det hele starter i New York på sekstitallet, der Vincent Giordano blir tatt opp i den mektige mafiafamilien Locatelli. Og så er vi i vår tid. I Fredrikstad. Byens rikeste mann, milliardæren William Martiniussen, likvideres.

Anton Brekke fra Kripos leder etterforskningen. En frodig, freidig og frekk type med drag på damene og en hemmelig lidenskap for poker.

Det tøffe mafiamiljøet i New York og drapet i Fredrikstad linkes sammen til én historie på en perfekt måte. Og vår nye krimhelt, Brekke, har en brautende fremtoning, han er en herlig blanding av arrogant og smart som kanskje ville gitt han fyken i virkeligheten, men blås i det. Det funker i Tysteren.

Fortellergleden til krimforfatter Fjell er genuin, og det er noe av grunnen til at jeg leser krim i ferier. Flere av våre nye krimforfattere har en fortellerglede som enkelte av våre etablerte forfattere har noe å lære av.

Dessuten har Fjell et godt grep på det grunnleggende i en krim. Troverdige karakterer. Finurlig intrige. Overraskende finter. Råspennende avslutning. Kan vi forlange noe mer av en debutant?

Fjell er bare 29 år, og fikk Bokhandlerprisen i fjor. Etter å ha fått den er han i selskap med blant annet Saabye, Jacobsen og Sigurd Hoel. Fjell kan allerede det håndverket mange av oss strever etter å kunne. Jeg ser frem til neste bok med Anton Brekke i hovedrollen, den kommer visstnok til høsten. Dette var en imponerende krimdebut.

Omtale av Torkil Damhaugs siste bok

2011-07-10T10:44:00.000-07:00

Denne gang legger jeg ved en omtale av mine gode venn Torkil Damhaugs siste bok "Døden ved vann". Suveren krim for ferien. Og gled deg: En ny Damhaug-thriller skal visst være rett rundt hjørnet.

I dag handler det om Torkil Damhaugs siste bok

Som noen av dere vet, arrangerer jeg skrivekurs i Firenze sammen med Torkil. Vi planlegger et kurs til våren, og jeg vil komme tilbake til når, hvor og hva.

Jeg kommer også til å legge ut info om dette på den andre bloggen min: ordknuseren.blogspot.com og på nettsiden min www.total-kommunikasjon.no

Men nå er det nok, løp og kjøp Damhaugs siste psykologiske thriller før en ny er på markedet. Du fortjener å lese begge. Her er omtalen:

Døden ved vann av Torkil Damhaug

Mesterlig!

Da Torkil Damhaug skrev ”Se meg, Medusa” mente mange at han fortjente en plass i norsk krims øverste divisjon. Nå er han klar for Mesterligaen.

Liss Bjerke er i ferd med å gjøre karriere som fotomodell i et tvilsomt miljø i Amsterdam. En dag får hun en telefon fra Oslo. Søsteren er forsvunnet, og Liss reiser hjem og starter en fortvilet jakt på sannheten. Problemet er bare at det finnes en som gjør hva som helst for å hindre at sannheten om søsteren skal frem. Damhaugs kappløp er i gang. Og hvilket kappløp du er med på!

Herlig persongalleri

På veien møter du mennesker i dyp krise. En hovedperson med drap på samvittigheten. En pinsevenn uten tabuer. Et forkvaklet incestoffer. Fire mord og en psykiater som kan forklare det meste. Det ene øyeblikket er du alene på hytta i Østmarka, det neste hutrer du avgårde langs kanalene i Amsterdam. Eller gjør comeback som sprinter i Oslos tuneller. Alt gjort med en språklig kontroll og vital skriveglede som er mangelvare i norsk krim.

Leverer varene

Enda en overflatisk spenningsroman, tenker du kanskje. Feil. ”Døden ved vann” er mye mer. Damhaug prøver seg på litteraturens store klassiske temaer og leverer varene så det holder. For ”Døden ved vann” er også en roman om løgn og sannhet, forsvinning og drap, søskenkjærlighet og menneskelig forvitring. En kompleks intrige der det er helt umulig å vite hva som lurer rundt neste sving. Og sist, men ikke minst, en psykologisk thriller som holder deg fast til siste punktum er satt.

Klar for Mesterligaen

Hørt om finurlige krimpasninger? Flat firer og fire mord i forsvar? Veggpasninger med en hekta rettsmedisiner? Langpasninger med en smart psykiater? Tette personskildringer i bakrommet? Psykologiske dribleserier? Raske skift og herlig driv i spillet? Høyt press på politiets halvdel? Redninger på streken når du tror ballen er i mål? ”Døden ved vann” har alt. Ikke rart Damhaug er klar for Mesterligaen!

En annerledes bok

2011-07-07T12:59:00.000-07:00

Det er sommer, og i stedet for å sitte der og lese hver for oss kan det være en idé å gjøre noe sammen – med en bok i hendene?

Sommertid er quiztid ...

Jeg tuller ikke. Allmenn Quiz er stas. Se på den forsiden. Far med pipe og mor med et brett med to glass melk og hjemmelaget fyrstekake. Kan det bli bedre?

Jeg kjøpte boken for tjue kroner på et eller annet boksalg, og har hatt mye glede av den. 1000 spørsmål og svar. Test deg selv eller andre, det viktigste er å konkurrere.

Et par eksempler på spørsmål: Kan en onkel og en niese inngå ekteskap? Hvordan skriver du 2007 med romertall? Hva beskytter BCG-vaksinen mot?

Artig, dette. Allmennkunnskap jeg trodde jeg var i besittelse av ... Boken er i pocket, og svært enkel å bruke. Barn mot voksne? Far mot mor? Kjæreste mot kjæreste? Gøy uansett, og husk at det viktigste er alltid å vinne.

Sving innom bokhandelen neste gang du er innom feriebyen og spør etter en allmenn quizbok. Jeg lover deg diskusjoner og mye moro. Nå vet du quizleis du kan gi deg selv en artig kveld ... Lykke til!

Omtale av Ian McEwans Solar

2011-07-06T10:15:00.000-07:00

Dette er en av de fire jeg hadde liggende på nattbordet samtidig. Litt urettferdig mot McEwan, som er en av mine store helter. Les Lørdag, sier jeg bare. Da får du garantert lyst på resten av McEwan.

En hysterisk morsom og alvorlig bok ...

Solar er til tider hysterisk morsom. Godt gjort det, når klimakrisen er tema. Men så har da også McEwan en av Europas skarpeste penner. Gi mannen Nobel-prisen før han tørker inn!

Apropos Nobelprisen, hovedpersonen i Solar er Michael Beard, nobelprisvinner i fysikk. Og en notorisk skjørtejeger. Vi møter han når hans femte kone holder på å gå ifra han, både karriere og privatliv er i ferd med å kræsje.

Beard er på mange måter ufyselig og selvopptatt, og feier over de kvinnene han kommer over. Skjebnen gjør at han prøver å svinge seg opp på solenergi selv om han ikke er spesielt opptatt av å redde verden, og i det fjerne aner han kroner og prestisje. En tragisk fyr med en ukuelig, og sårbar, selvtillit.

Boken er både morsom og alvorlig, forfatterens intelligente vidd er enestående, et eksempel er chipsposen på toget, et annet er når nobelprisvinneren i et foredrag prøver å argumentere for at kvinner og menn har ulike biologiske utgangspunkter når det gjelder det intellektuelle. Den dobbelte humoren, det selvironiske, er så gjennomført at jeg rett og slett ler så jeg gråter.

Ian McEwan (foto: Annalena McAfee)

Hvordan det går med Beard? Tja, si det. McEwan har en egen evne til å la leseren bestemme hva som skjer med hovedpersonen etter at boken er avsluttet. Ikke mange forfattere er i samme divisjon. Denne anbefaler jeg virkelig. Ikke bare fordi jeg digger McEwan, men fordi det er en herlig humoristisk og en alvorlig bok. God lesning!

En film verdt å se

2011-07-05T13:06:00.000-07:00

Jeg var på Gimle på søndag. Måtte bare se på Woody Allens Midnight in Paris. Så fint det var å sitte der med et glass hvitvin og se en humrefilm!

Hvis du liker Paris, må du se den. Vær raus med Allen når det gjelder manus og plot. Nyt heller de utrolig fine bildene fra 20-årenes Paris. Nyt den humrende humoren i filmen. Nyt hvitvinen i glasset dit.

Hva det handlet om? En amerikansk fyr som skriver manus for Hollywoodfilmer, men ønsker å skrive den ultimate romanen. Han er i Paris med familien, men plutselig er tiden skrudd nesten 100 år tilbake.

Han treffer Hemingway og Salvador Dali, Picasso og Gertrude Stein, han treffer alle som var noe i datidens Paris, og selv om manuset er tynt er det så passe fornøyelig at du bare sitter der og koser deg med film og vin.

Gå og se den, jeg lover deg to bekymringsløse timer. Og hva filmen har med bøker å gjøre er vel noe tvilsomt. Jeg måtte bare fortelle om det. Det er deilig med timer som ikke er så satans seriøse. Det var bare det ...

3 bøker som er gode å være i

2011-07-03T13:10:00.000-07:00

Det er feriestart for mange av oss, og her er tre gode pockettips. Jeg har lest alle tre flere ganger, og kan virkelig anbefale dem.

Havet av John Banville er den første. En av mine helter, Don DeLillo har sagt om Banville at han har en nifs nådegave: Han ser menneskets sjeler.

Banville fikk Booker-prisen for Havet i 2005, og det var velfortjent. Han er en mester, en ordkunstner med total kontroll over håndverket. En av våre største stilister. Mange kaller han forfatternes forfatter. Hvis du har lyst til å lese en tekst som gang på gang får deg til å måpe, så les Havet.

Boken handler om Max Morden som drømmer seg tilbake til den spesielle sommeren i den lille kystbyen Ballyless sammen med to jenter. Det som skjer den sommeren, skal forme og forfølge han resten av livet.

Axel Jensens tok oss med storm da han gav ut Line i 1959.

Line av Axel Jensen er den andre. Den legendariske romanen om 50-tallsgenerasjonen i Oslo, som var en av etterkrigstidens store romansuksesser. Gitt ut i USA og mange europeiske land.

Dette er historien om outsideren Jacob, som blir utvist fra gymnaset og stikker til sjøs. Når han kommer tilbake, treffer han vestkantpiken Line, og en dramatisk kjærlighetshistorie utspiller seg i kulturmiljøet i Oslo. Gitt ut første gang i 1959.

Kjærlighetens gjerninger av Finn Jor er den tredje. En besettende fortelling om hva kjærlighetens gjør med oss – og hva vi gjør med den. En bok som får deg til å tenke. Den både underholder og griper.

Den handler om forholdet mellom den geniale filosofen Søren Kierkegaard og Regine Olsen. Et vakkert og tragisk forhold om de to menneskene som elsket hverandre til tross for grensene mellom dem.

Sommer og kjærlighet hører sammen, og dette er fascinerende lesning om den store kjærligheten. Søren Kirekegaard har selv sagt at "Å våge er å miste fotfestet en liten stund – Å ikke våge er å miste seg selv." Et godt livsmotto å ha i bakhodet når du leser denne boken. Ellers også, forresten ...

Intervju med Nesbø

2011-06-30T12:31:00.000-07:00

Dette intervjuet gjorde jeg på Klatreverket på Sagene. Da jeg kom dit hang mannen høyt oppe i veggen. Da vi snakket sammen hadde han beina godt plassert på jorda. Intervjuet ble gjort for Bestselgerklubben i Cappelen Damm i forbindelse med at Gjenferd var månedens bok.

Nesbø lanserer suksess etter suksess ...

Les intervjuet med Jo Nesbø:

Med beina på jorda …

Han er en kriminelt god underholder som juger så det renner for å fortelle sannheten. Privat er han en ensom, asketisk ulv med beina på jorda. Vanligvis.

Han henger i løse lufta når jeg kommer til avtalt tid på et eldgammelt verksted på Sagene. Kroppen er velsignet med tau, karabinkroker, kalk og alt du trenger for å føle deg trygg øverst i en vegg som kan tilte hvert øyeblikk. En syntetisk utgave av Harry Hole, tenker jeg, og glor på den hengslete kroppen tjue meter over hodet på meg. Kom deg ned på jorda selv om du er verdt hundrevis av millioner, da mann! En kjapp rappellering og tre minutter senere sitter han i solveggen utenfor verkstedet ikledd Pradabriller og en lue på tilbud fra H&M og snakker om gjenferd.

En seriøs underholder

– Jobben min er å være en underholder, og jeg tar underholdning alvorlig, sier han og ber servitøren om å få noe sunt å drikke og spise. Selv har jeg lyst på en øl, men nøyer meg med vann og salat mens han legger ut om hvordan eventyrene om Harry Hole kan brukes til å beskrive enkelte sider av samfunnet. Han juger så det renner for å fortelle sannheten om Plata og narkomiljøet i Oslo. Gir et vrengebilde av virkeligheten, som du faktisk tror på når du leser om Harrys comeback i Oslos underverden. Eksemplene er nok falske, men farlig nær sannheten, ifølge eventyrforteller Nesbø.

Nattsiden av Oslo

Alt skjer i Oslo i den siste romanen. Han har researchet Kvadraturen kraftig før han gikk i gang. Han har lest, gått gatelangs, tatt bilder, observert, notert. Oslo er selve bassgangen i Gjenferd, og det han beskriver er ikke et postkort turistsjefen ville vært fornøyd med. Det er nattsiden av Oslo, dopernes territorium og horene i Kvadraturen som møter Harry når han er tilbake, nykter og bedre trent enn på lenge, kledd i lindress, likevel vansiret som en følge av et levd liv. Alt er nytt, men ingenting er forandret når han går av toget på Oslo S etter tre år i Hong Kong. Men hva er egentlig tema i Gjenferd?

En umulig løsning

– Å være både politimann og far når sønnen din er siktet for mord er en umulig tanke, og det er kanskje dette som er tema. Harrys yrke er mord, men hva når Oleg er den siktede? Når de gjenforenes, er det en umulig situasjon med en umulig løsning. Harry er først og fremst politimann, og når han først går løs på saken er det mordgåten som skal løses, ikke Oleg som skal frikjennes, ifølge Nesbø.

Kjærligheten til dop

Han har funnet opp et nytt dop i Gjenferd. Fiolin er den nye landeplagen i dopmiljøet i Oslo, og Oleg er, sammen med kompis Gusto, et offer for fiolin. Stoffet kunne godt vært en realitet, ifølge Nesbø, som mener vi ofte glemmer noe helt vesentlig når vi snakker om dop. Kjærlighetsforholdet mellom brukeren og dop. At dopet er forbanna godt der og da, og erstatter behovet for tilknytning til dine medmennesker. I motsetning til de sistnevnte kan du stole på virkningen av dopet. Der og da, vel å merke. All den dritten som følger i kjølvannet av bruken, er mesterlig gjengitt i Gjenferd.

Et gjenferds historie

– Gusto har jo i utgangspunktet alle forutsetninger for å bli elsket av sine medmennesker, men ender som offer og pusher før han blir skutt, kanskje av Oleg. Han forteller en viktig historie etter at han er død, et gjenferds historie med avstand til virkeligheten, sier Nesbø og spør om jeg har et ark eller to, impulser må noteres før de forsvinner. Gustos kursive historie løper parallelt med selve eventyret, sier han mens han noterer et eller annet. De to historiene møtes når mordgåten løses på slutten av romanen.

Troverdige karakterer

Karakterene er viktig, også denne gang er det nye mennesker i flere viktige roller. Aller viktigst er vel Gusto, bærer av det brutale bakteppet som viser nattsiden av Oslo. Nesbø bestemmer seg på forhånd for hvordan karakterene skal være, men de blir først og fremst til gjennom dialog. Når karakterene får språk, skjer uforutsette ting, og de forandrer seg. Synopsisen, oversikten før han begynner å skrive, er lang og detaljert, blant annet med dialoger og detaljer om de stedene der handlingen foregår. Denne gang var den på hundre sider, og romanen har krevd to år med beinhardt arbeid. Det viktigste er å få karakterene opp å stå, uten troverdige karakterer fungerer ikke den ytre rammen i eventyrene hans. Ja, for det er vel eventyr vi snakker om?

Ingen levende modeller

– Jeg ser på meg selv som en underholder, som forhåpentligvis har et spennende eventyr å fortelle. Jeg tror historiene mine kan brukes til å si viktige ting om samfunnet vårt, selv om de er eventyr. For å sette det litt på spissen bruker jeg løgner for å fortelle noe som er sant. Eksemplene er falske, men de ligger ofte utrolig nær sannheten, ifølge Nesbø. Og vi som har møtt han noen ganger kan ta det helt med ro. Ingen har stått levende modell for karakterene, verken for den hensynsløse politisjef Bellmann eller makt- og mannekåte politikeren Isabelle Schøyen. Karakterene er en blanding av informasjon, observasjoner, samtaler og hardt arbeid.

Beina på jorda

Når Gjenferd er dissekert, og salat, juice og vann er fortært, skjønner jeg at det er tid for retrett. Han har jo sagt det, at han må føle at han har retrettmuligheter i enhver situasjon, så du kan jo lure på hvorfor han henger i løse lufta tre-fire ganger i uka. Spørsmål om nye planer fremover besvares med at han pusler litt med en ny serie. Ja vel? Og så skal han skrive litt om denne doktoren som unger er så gærne etter, og et par festivaler med bandet blir det vel også tid til når sommeren kommer. Og som ikke det er nok, kommer det nå et par filmer basert på hans manus. Og innimellom slagene leser han. Hamsun, Hemingway, Nabokov og Sigurd Hoel. Og Bukowski, selvsagt. Favorittene hans etterlater ingen tvil om at Nesbø liker folk med begge beina på jorda. Nettopp. Var det ikke det jeg hadde en mistanke om før jeg så fyren henge i løse lufta?

Ikke så lett å være debutant ...

2011-06-29T06:15:00.000-07:00

Høstens lister er lagt ut av forlagene, og én ting er sikkert: Debutantene skal være gode for å bli lagt merke til. Mange av de erfarne kommer ut med bok til høsten.

Det har forsåvidt allerede startet med Jo Nesbøs Gjenferd. Knausgård kommer med Min kamp 6, og lover at det er definitivt siste bok i serien. Jan Kjærstad kommer med Normanns område, og Roy Jacobsen med Anger.

Av yngre kommer Gaute Heivoll med Kongens hjerte, Tore Renberg med Dette er mine gamle dager, Thomas Espedal med Imot naturen og Linn Ullmann med en roman som ennå ikke har fått tittel.

Ragde skal visstnok gjøre oss lykkelige til høsten ... (foto: Lasse Berre)

Og når vi vet at Karin Fossum, Knut Faldbakken, Thomas Enger, Hans Olav Lahlum, Hanne Ørstavik, Anne B Ragde, Margaret Skjelbred, Frode Grytten, Karsten Alnæs, Gert Nygårdshaug, Levi Henriksen, Nikolaj Frobenius og Kjell Ola Dahl også er ute med ny bok i høst, skjønner vi at det kan bli trangt om plassen for høstens debutanter. La oss håpe at et par av dem likevel gjør seg bemerket. De etablerte har bare godt av konkurranse ...

En bok for hengekøya

2011-06-28T10:21:00.000-07:00

Det er ikke så ofte jeg leser familiesagaer som involverer fire generasjoner kvinner, der handlingen er lagt til et engelsk gods. For en stund siden gjorde jeg det. Og ble svært positivt overrasket.

Arven er som bestilt for hengekøya ...

Arven av Kate Webb har kommet som et skudd inn på bestselgerlistene, og det skjønner jeg. Liker du sommerromaner med mysterier, intriger, betroelser, kjærlighet og historier om barndommens hemmeligheter, er dette en bok å ta med seg på ferie.

Det er en bok for hengekøya under et skyggefullt tre en døøøsig sommerdag. Full av handling, dramatikk og spennende refleksjoner. Briljant komponert med en mildt sagt svært så overraskende avslutning.

At Katherine Webb skrev seks romaner før hun ble antatt og traff blink med Arven, er også en grunn til at jeg tar med omtalen av boken her. For deg som skriver og skriver og håper at du en gang skal greie det: Det gjelder å ikke gi opp. Og det gjelder å trene. Les mye! Det er det beste grunnlaget for å skrive godt.

Det gode med hengekøyer er at det er så vanskelig å komme opp i den og ut av den. Tar du med deg Arven i køya, er ikke det noe særlig problematisk. Da tenker du ikke på at du skal ut av den. Her er bokomtalen min av Arven for Bestselgerklubben i Cappelen Damm:

Suveren sommerlektyre

Med Arven i kofferten kan du trygt ta ferie. Den har alt du krever av den perfekte ferieromanen: Mysterier, intriger, betroelser, kjærlighet og ikke minst historier om barndommens mange hemmeligheter. Selvsagt med et herskapelig engelsk gods som åsted for det meste av det som skjer.

Det er duket for et klassisk familiedrama når du går løs på Kathrine Webbs første roman. Hvis du liker forfattere som Rosamunde Pilcher og Kate Morton, vil du elske Arven. Og ikke nok med det. I den magiske familiesagaen som strekker seg over en periode på drøyt hundre år, får du to parallelle historier for prisen av én. Og tro ikke at den ene er viktigere enn den andre. Begge utfyller hverandre perfekt, kapitlene ender med situasjoner som får deg til å lese det neste med enda større begjær. Du skjønner at avsløringen i den ene har konsekvenser for den andre og motsatt. Men ikke hvordan. Ikke før siste side er lest.

Mørke hemmeligheter

Det starter i 1905 med at Lady Caroline Calcott of Storton Manor styrter ut i skogen med et guttebarn gjemt i et putevar. I neste øyeblikk er vi samme sted i 2009. Søstrene Erica og Beth Calcott har arvet godset etter bestemor Meredith, Lady Carolines eneste arving. Søstrene har ikke vært der siden sommeren 1986, da fetter Henry forsvant sporløst. Erica var så liten at hun ikke husker hva som skjedde, og Beth vil helst ikke snakke om det. To tilsynelatende atskilte hendelser om familien Calcotts mørke hemmeligheter. Erica leter blant Merediths gamle brev, og finner et eldgammelt bilde av oldemoren og guttebarnet. Hun begynner å nøste opp den utrolige historien, samtidig gjør hva hun kan for å få Beth til å avsløre den umulige sannheten om fetter Henrys forsvinning.

Universelle temaer

I 1902 bodde Caroline i New York, og ble forelsket i en cowboy fra Oklahoma. De gifter seg, og hun blir med han ut på prærien. Vi følger Carolines skjebne parallelt med Ericas strev etter å finne sannheten om henne, og ikke minst om Henrys forsvinning. På suverent vis balanserer Webb ut temaer som ensomhet, lengsel og desperasjon i Carolines historie, og temaer som kjærlighet, nostalgi og depresjon i Erica og Beths forsøk på å bo sammen på det gamle godset. Vi kommer stadig nærmere sannheten om hva som egentlig skjedde i 1905 og 1986, og sentralt i historien står begge søstrenes kjærlighetsforhold til Dinny, en farende fant som familien Calcott selvsagt ikke skal ha noe å gjøre med.

En roman for hengekøya

Arven er en roman for hengekøya under en skyggefullt tre en døsig sommerdag. For dette er nydelig lesning, så full av handling, dramatikk og spennende refleksjoner at boksidene vendes av seg selv. Den er briljant komponert og skrevet, med en avslutning du neppe var i nærheten av å tenke på. Gang etter gang tar du deg selv i å absorbere familien Calcotts hemmeligheter, løgnene de leverer, de skjebnesvangre båndene mellom generasjonene. Du kjenner deg igjen, men det er ikke deg. Kanskje det er derfor Arven sitter fast i deg lenge etter at siste side er lest?

"Kvinnen i buret" ble too much for me

2011-06-27T13:27:00.000-07:00

Jeg har nettopp lest ferdig Jussi Adler-Olsens "Kvinnen i buret", og det ble i meste laget. Jeg liker god krim, blant annet på grunn av fortellergleden mange krimforfattere forvalter, men dette ble dessverre too much.

Kanskje var det fordi jeg leste den parallelt med Roy Jacobsens Anger og Ian McEwans Solar. Kanskje ikke. Det ble rett og slett for mye. Litt sånn som når navnebroren Jussi Björling synger "O Helga Natt."

Terningkast 3 for Dama i buret

Danskene elsker Adler-Olsen, og denne boken har ligget på danske bestselgerlister i to og et halvt år, Men når du ikke tror på plottet, som jeg ikke skal røpe, så sitter du igjen litt småsur etter å ha tvunget deg gjennom 4-500 sider.

Like sur som helten, politietterforsker Carl Mørch. Han er så utrolig sur og usympatisk at du nesten liker han. Han er vanskelig å ha med å gjøre at hans overordnede har gitt han en ny avdeling for uløste saker. En av sakene handler om en kvinnelig politiker som forsvant sporløst for noen år siden.

Det viser seg at denne poltikeren blir sperret inne i et rom i flere år, og vi følger hennes fæle tilværelse parallelt med kappløpet om å finne ut hva som skjedde med henne. Adler-Olsen skriver drivende godt, men hele greia blir rett og slett ikke til å tro på. Nei, les heller Adler-Olsens debutroman Alfabethuset. Det var saker. Kvinnen i buret er det ingen grunn til å ta med seg på ferie, spør du meg. La henne bli i buret, og bruk tiden på noe annet.

En våt roman/reisedrøm

2011-06-26T14:42:00.000-07:00

Jeg har fått en idé, og håper noen har lyst til å være med realisere den. Den koster penger ;) Jeg skriver jo om både litteratur og reiser. Hva med å kombinere bokomtaler med reisereportasjer?

Ideen er slik: Jeg velger ut bøker som sitter som klistret i minnesporene, og leser dem om igjen. Men nå leser jeg dem der handlingen foregår, og lager en kombinert reise/romanreportasje. Jeg må ha med en proff fotograf. Her er eksempler på tre skjellsettende bokopplevelser som kan resultere i tre minst like skjellsettende reiseopplevelser:

Magiske Cartagena de Indias

1. Kjærlighet i koleraens tid av Gabriel Garcia Marquez
Cartagena de Indias i Columbia. Bare det navnet! Byen var en gang Karibiens viktigste knutepunkt for sjøreisene mellom den nye verden og kolonimakten Spania. Og den var åsted for romanen som dro meg inn i litteraturens verden for alvor. Byen som var en råtnende antikvitet, sies nå å være den vakreste byen i verden!

Såpebobleselger på Broadway (privat bilde)

2. Forfengelighetens fyrverkeri av Tom Wolfe
New York! New York! Tom Wolfe er en av mine store. I dette fyrverkeriet av en debutroman beveger han seg utvungent fra Manhattans rikmannsstrøk til Bronx’ fattigkvarter. Det blir sagt at New York er byen der skandaler er sosialt drivstoff. Tom Wolfe har skrevet om det. Jeg leste 650 sider uten å legge boken fra meg.

Det regner i India ...

3. Balansekunst av Rohinton Mistry
Bombay! I denne boken trenger ikke Mistry å ty til magiskrealistiske knep. Virkeligheten er jævlig nok. Brutal, sterk, fargerik og vakker. Shantaram blekner. Har du lest Balansekunst, glemmer du den aldri.

Er det rart jeg kunne tenke meg å lese disse tre bøkene live? Kombinere romanhistorien med anekdoter og bilder fra byene? Og hvilket panorama for en glupsk fotograf! Jeg innbiller meg at dette blir noe av, og gleder meg allerede ...

Hekta på å skrive ...

2011-06-24T02:39:00.000-07:00

I går blogget jeg omtalen av nydelige Opp Oridongo, Ingvar Ambjørnsens siste roman. Da jeg intervjuet han i forbindelse med romanen, kalte han seg selv "en skrivenarkoman". Helt hekta på å skrive.

Refusert? Ikke gi opp. Det er håp i hengande blyant. (Foto: S. Myrvold)

Det tok ti år før Ingvar fikk antatt det første manuset, så til alle dere/oss som har opplevd hva det vil si å bli refusert: Det er håp i hengande blyant. Stå på videre, ikke gi deg. Ingvar Ambjørnsen og Levi Henriksen er bare to av mange kjente forfattere som har blitt refusert gang på gang før det løsnet.

I det samme intervjuet sa han at "jeg har jo ingen utdanning, så jeg får drive med det jeg får til." Det har blitt førti-femti bøker eller noe sånt, ifølge Ingvar. Og veldig mange av dem blir bare til når han setter seg til, som han sier. Det holder med en idé eller et skarve bilde. Les hele intervjuet jeg gjorde med han for Bestselgerklubben i Cappelen Damm:

Hekta på å skrive …

– Hvis jeg visste hva som skulle skje, ville jeg kjede både meg og leserne. Innholdet kommer når jeg setter meg til. Opp Oridongo er ikke noe unntak.

Ingvar Ambjørnsen vet som regel lite når han setter seg til, som han sier. Men en idé har han alltid. Denne gang kom ideen da han fikk en kunstkalender til jul i 2007. Han bladde om til januarflaket, til et bilde laget av kunstneren Jack Vettriano. The Drifter var tittelen. En bykledd mann med hatt og koffert på en strand med klipper i bakgrunnen. Mannen hørte ikke hjemme der. Hvem var han? Hvor kom han fra? Hva skulle han? Det var godt nok for Ingvar.

Moden kjærlighet

Et år senere er ideen blitt til en roman om moden kjærlighet. To godt voksne mennesker med høyst forskjellig bakgrunn treffer hverandre. Ulf Vågsvik er en skadet person, slett ingen damenes Jens og med en noe dunkel bakgrunn. Kanskje har han sonet en lang dom. I løpet av soningen har han blitt kjent med Berit på Vaksøy, som har hatt slag og mistet mannen sin. Så en dag står Ulf på stranda på Vaksøy med pappkofferten sin. Han søker et tilfluktssted i livet, og finner det på reisen Opp Oridongo.

Kongen av Vaksøy

– Jeg fant på en øy som ikke finnes, og det er mange av dem langs den norske kysten, sier Ambjørnsen med et skjevt smil. – Når jeg skrev, var jeg kongen av Vaksøy og bestemte alt. Naturen. Utsikten fra huset til Berit. Hvor ting skulle skje. Hvem som bodde der, og hvem som skulle komme. Det ville vært dumt å researche et helt spesielt sted, og så la det skje der. Jeg har ikke bodd i Norge siden 1980-tallet og har ikke lenger de norske kodene, sier han.

Fysisk avsondring

Men han har kodene for å skrive en varm kjærlighetsroman. En annerledes roman med en rar tittel, tatt fra den type reiselitteratur som befant seg i mange norske hjem etter krigen. Kanskje er Oridongo en flod inne i mørkeste Afrika, kanskje ikke. I Ambjørnsens herlige miks av fakta og fantasi får vi assosiasjoner til en reise i en båt. En fysisk avsondring fra resten av verden. Og nettopp Ulf har vært låst inne i lang tid. Han har tatt den lange veien opp den mørke floden før han fant en slags frihet sammen med Berit på Vaksøy. Ifølge Ambjørnsen.

Enten Elling eller ikke

– Ulf gjør bruk av Oridongo-leksa si i møtet med Tom. Akkurat som Tom har han svevd i sin egen sfære. Vært gutten som låste seg inne i seg selv. Mange har spurt meg om dette er forlengelsen av Elling. Det overlater jeg til leseren å avgjøre, men jeg synes det er rart at de som har lest boka deler seg i to: De som sier at denne karen kjenner vi fra før, og de som sier at den tanken har aldri slått dem, sier Ambjørnsen med et smil. Kanskje har han vært så vag med vilje, og gjort forbindelseslinjene til Elling både opplagte og tvilsomme. Uansett er han ikke fremmed for tanken om å dra til Vaksøy en gang til.

En lystbetont skrivenarkoman

Om Ambjørnsen er på Vaksøy nå, vet vi ikke. Men en ting er sikkert: Han er i gang med en ny roman. Han var kanskje i gang samme kvelden som siste side av Opp Oridongo ble skrevet. For det er sånn han er. En lystbetont skrivenarkoman. Helt hekta på å skrive, som han selv sier. Det tok ti år før han fikk antatt det første manuset, og siden har det blitt 40-50 bøker, han er ikke helt sikker. Han setter seg til hver dag etter middagen, og skriver til han kryper til køys. Dagtida går med til andre gjøremål. Lese aviser, svare på mailer fra leserne, gjøre kjedelige kontorsaker. Men når mørket faller på i Hamburg, er det én ting som gjelder for Ingvar. Å søke tilflukt i sitt eget skriveunivers.

Ny roman på gang

– Jeg har jo ingen utdanning, så jeg får drive med det jeg får til, sier Ambjørnsen. At han ”får til” skrivingen, er vel ingen i tvil om. Det har blitt mye heder og ære opp gjennom årene, uten at han er den typen som breier seg så mye med det. Han er i gang med en ny roman, har egen spalte i en tabloidavis og leverer essays på oppdrag. Og er ikke fremmed for tanken om å ta en ny tur til Vaksøy. Så folkens: Gi den mannen en ny kunstkalender til jul!

Opp Oridongo – en perfekt slow novel

2011-06-23T13:41:00.000-07:00

Hurtigruta er i skuddet. Alt skal være slow om dagen. Her i byen får vi sikkert HurtigRuter (æh) etter hvert. Et kamera foran på blåtrikken fra Rikshospitalet til Ljabru en vakker sommerdag, som kan fange opp alt som skjer i byen.

Ambjørnsens Opp Oridongo er en typisk slow novel (foto: Cappelen/EspenBraata)

Det finnes varme, vakre bøker om slow love. La oss kalle dem Slow novels. Ingvar Ambjørnsens siste er en sånn bok. Opp Oridongo er en øm og god roman om en som tenker annerledes og klarer å rette blikket framover etter å ha gått baklengs halve livet.

Språket til Ambjørnsen er så lyrisk, så ydmykt og vakkert at du griper deg selv i å tenke at den turen opp Oridongo kunne noen og enhver ha godt av å gjennomføre. Og når handlingen attpåtil er lagt til en øy på Nordlandskysten, og NRK sender høydepunkter fra Hurtigruteprogrammene i kveld kan vel ingen ting passe bedre enn å anbefale denne boken? Les omtalen min for Cappelen Damms bokklubber under:

En varm og vakker bok

Er det mulig å leve to forskjellige liv? Først et med straff og fortvilelse. Og så et fylt av moden kjærlighet fra den du tar oppvasken sammen med? Ja, sier Ambjørnsen. Men først må du komme deg opp Oridongo. Helst på enmannslugar.

Ulf Vågsvik har sonet sin dom, og vært avsondret fra hverdagen i mange år. Han er en skadet person, og har blitt pisket gjennom barndommens gater, fotballbaner, skoleklasser, og andre offentlige pinsler. Han har hatt mistanker overfor alle, stengt verden ute, og vært sta som et esel. Så legger han ut på den lange veien opp den mørke floden, Oridongo. Når invitasjonen fra Berit på Vaksøy kommer, er det muligheten han har ventet på. Hun har hatt slag, og trenger omsorg og nærhet. Han selv øyner enden på Oridongo i horisonten.

En sånn som deg …

Opp Oridongo er en varm og vakker roman om kjærlighet. Om en som tenker annerledes, og klarer å rette blikket framover etter å ha gått baklengs halve livet. Berit har mistet sin Magne, og datteren Lily har flyttet hjemmefra. En dag står Ulf i døra med en pappkoffert. Vi aner en dunkel fortid og en malstrøm av et sjelsliv. – Tenk å få møte en sånn som deg, sier Berit. En sånn som meg, tenker Ulf. Det var jo akkurat det han helst ikke ville høre i sitt forrige liv. Men nå?

Om å ta grep …

Ambjørnsen har skrevet en vakker og lyrisk fortelling om å ta grep i sitt eget liv. Ulf har gjort det ved å reise opp Oridongo. Etter mange og lange omveier har han funnet en å ta oppvasken sammen med, mens hurtigruta glir forbi ute i sundet og Miles Davis tar seg av den vanskelige stillheten. En som både trenger han og gir han nytt håp. Men helbredelsen hans er så skjør, så skjør. Fantasi og sjalusi og andre spøkelser innhenter han og prøver å ødelegge forholdet til Berit og de andre som liksom er normale.

Vakker skildring

Sakte, men sikkert kaster Ulf seg ut i livet. Og inn i kjærligheten. Den indre lykken når han mestrer de små ting. Sorgmunter stolthet når han bidrar i lokalsamfunnet. Han uttaler seg om en bro til fastlandet. Om en hollandsk familie som snart skal flytte til Vaksøy. Så kommer klerkene til øya, og ting begynner å skje. Et tragisk dødsfall. En savnet sønn. En mystisk brann. Ulf er sentral i dramaet, og blir øyas egen vågsviking. Han drar nytte av reisen opp Oridongo når det røyner på for lille Tom, som svever i sin egen sfære. Det er så vakkert skildret at du griper deg selv i å tenke at den turen opp Oridongo kan noen og enhver ha godt av å gjennomføre. For hvem kan vel ikke tenke seg et nytt liv?

Kunsten å oversette bøker

2011-06-22T14:52:00.000-07:00

Å oversette bøker er en kunst. Så da er det kanskje ikke så rart at Ika Kaminka har oversatt seks av Haruki Murakamis bøker til norsk. Hun har en fortid som kunstkritiker. Den siste Murakamien hun har oversatt er på listen min i sommer: 1Q84.

Ika er godt norsk, vokst opp på Stord til tross for navnet. Da hun var barn, hadde hun forbud mot å lese mer enn fire bøker per dag. Og da hun var ung, tok hun seg en tur til Frankrike og leste alle seks dagbøkene til Anäis Nin. På fransk. Det var slik hun lærte seg fransk. Ja da.

Ika Kaminka kan kunsten å oversette (Foto: Blunderbuss)

Senere dro hun til Japan for å skrive hovedoppgave om japansk hagekunst. Hun ble rasende fordi de snakket et språk som var så vanskelig å lære at hun nektet å reise hjem før hun behersket det. Kanskje nektet hun å reise hjem før hun så japansk ut også, for alt jeg vet. Sjekk bildet over. I Japan leste hun alt hun kom over for å lære språket. Og lærte det.

Jeg synes oversettere får for lite cred. En utenlandsk bok står – eller faller – med oversetterens kunst. Ika kan jobben, hun oversetter Murakami akkurat på den kunstneriske og slentrende måten hun skal. Her om dagen sa hun at hun begynner å bli interessert i litteratur som fenomen, og ikke bare som noe man leser... Nok om Ika. Jeg leste Orwells 1984 som ung og gleder meg til IQ84 som litt eldre. Finnes det noe bedre enn å ha en bok av et sånt kaliber å glede seg til?

Hullebekk – en fransk ordknuser

2011-06-21T12:13:00.000-07:00

Mange har spurt meg hvor bildet av meg til høyre på bloggen er tatt. Det er tatt på havnen, rett utenfor Picassomuseet i skjønne Antibes. Etter å ha hatt leilighet i Provence i sju år ble jeg hekta på lyset, luktene, maten, vinen, menneskene og kunsten. Og fransk litteratur, som jeg hadde lest lite av inntil jeg kom over Michel Houellebecq. Eller Hullebekk, som den fransk-norske psykologen i min umiddelbare nærhet sier.

Prøv provoserende Houellebecq

Hullebekk regnes som en av Frankrikes mest provoserende skikkelser. En real ordknuser, med andre ord. Da romanen hans De grunnleggende bestanddeler kom ut i 1998, raste mediestormen i Frankrike et helt år! Der tok venstreradikaleren et grusomt oppgjør med 1968 og alt som fulgte i opprørets kjøvann. Den er glimrende oversatt til norsk av Per E. Fosser. Et herlig oppgjør med en selvsentrert generasjon, og en utrolig illustrasjon på hvordan Vesten er i ferd med å begå selvmord. Fornøyelig og alvorlig. Les den!

Eller du kan kose deg med Plattform, som kom ut i 2001. En skandalesuksess som vakte oppmerksomhet langt utover Frankrikes grenser. Michel, som bokas hovedperson selvsagt heter, finner løsningen på det moderne menneskets grunnleggende ensomhet: Sexturisme. Når det vestlige mennesket har blitt kaldt, rasjonelt og ekstremt individorientert, og seksualiteten klinisk og steril, er nytelsesreiser svaret.

Hullebekk er et sant eksempel på at det lar seg gjøre å skrive provoserende litteratur uten å forfalle til spekulasjoner, og han virker på flere nivåer samtidig. Elementer som vi vanligvis tenker på som helt motstridende, glir inn i hverandre og taler samtidig. Jeg er fascinert, men har respekt for at mange blir veldig provosert. Prøv en av disse to bøkene. Han har skrevet flere, men det er disse to jeg først og fremst vil anbefale.

Roy Jacobsen i dusjen

2011-06-20T06:20:00.000-07:00

I natt ble jeg ferdig med Anger, den nye boka til Roy Jacobsen. Ny og ny, fru Blom, Roy Jacobsen har skrevet om sin egen 1988-roman Virgo. Kanskje han angret, hva vet jeg?

Roy Jacobsen i bokdusjen (foto: Elin Nærø)

Boka lanseres til høsten, og kan virkelig anbefales. Mer om dette senere. Før du leser den, skal du lese hans forrige bok, herlige Vidunderbarn. Ypperlig sommerlesning om forholdet mellom mor og sønn. Verden består stort sett av mødre og sønner, ifølge Jacobsen.

Vil du vite hvordan Roy Jacobsen jobber, hva han tenker, hvem han er? Les kortintervjuet jeg gjorde med han da Vidunderbarn ble lansert. Kanskje ikke akkurat et bokbad, men i hvert fall en herlig bokdusj. Bokomtalen min følger rett etter dette intervjuet:

En verden av små mirakler

– Verden består stort sett av mødre og sønner. Fedre må som regel nøye seg med å være riset bak speilet. Sånn har det vært, og sånn vil det alltid være. Det er mora di som gjør deg til den du er.

Vidunderbarn kom av seg selv, ifølge Roy Jacobsen. Han hadde jo selve universet fra før. Romanen er lagt til samme sted som store deler av Seierherrene: Blokkene i Traverveien. Men noen oppfølger er det ikke. Han visste også at han skulle skrive om en kjernefamilie på to. Mor og sønn. Og da han stod og pusset opp eget hus, skjønte han hvordan romanen skulle begynne. Den begynner med at Finn og moren pusser opp leiligheten. De vil ha en forandring til det bedre. Da tyr gjerne folk til kulissene i livet.

Følelsen av å leve

– Og de får ikke bare én forandring. De får flere, og ikke bare til det bedre. Vidunderbarn handler om den utrolige livsfølelsen Finn og de andre i Traverveien hadde på sekstitallet. Den elektriske følelsen av å være barn, å være i livet, samtidig som livet i neste øyeblikk kan være livsfarlig. Jacobsen understreker at dette ikke er en oppfølger til Seierherrene. Vidunderbarn står støtt på egne bein, selv om kulissene er de samme.

Sans for rettferdighet

Vi får aldri vite hvor gammel hovedpersonen Finn er, men kan lett innbille oss at han er ti-tolv år gammel. Han er flink sosialt, men skjønner ikke en dritt når livet svinger, som Jacobsen selv sier det. Men én ting skjønner han. Han har lært hva som er rett og galt, og vet å følge sansen for rettferdighet når moren svikter både han og halvsøstera Linda, som etter hvert dukker opp.

En klasseanalyse

– Mora ser ikke Linda, hun står ikke opp og slåss for henne. Verken når det gjelder om hun skal gå i hjelpeklasse eller hva slags behandling hun trenger. Hun har nok med seg selv. Men det skal vise seg at Linda får en positiv innvirkning på moren og bidrar til at hun kan leve sin egen barndom om igjen og få det bedre. Og når det etter hvert røyner på i den lille familien, gjør Finn opprør og hever seg over morens mangel på selvtillit. Sånn sett er det også en klasseanalyse av et miljø som egentlig er en underdog. En veldig stolt underdog, ifølge Jacobsen.

Hyllest til barndommen

– Jeg ønsket å få fram skjønnheten i det kaotiske barnesinnet. De mentale vekstsmertene. Hva det innebærer å vokse. Å lære noe i det ene øyeblikket, for å godta at det forandres i neste fordi vi snur på verdiene. Alt dette gjør Vidunderbarn til en hyllest til barndommen. Nostalgisk, vil kanskje noen hevde, men er det nødvendigvis noe galt i det? Hvis det er slik at nostalgi er en egen form for løgn, så er det vel også slik at ingen av oss kan leve uten slike løgner? sier Jacobsen med et lurt smil. Han føyer til at nostalgi betyr da også et gammelt sår som er godt å klø på.

Fraværende og konsentrert

Før var han et nattemenneske, men nå skriver han når han har tid. Gjerne om mårran med en kopp kaffe eller tre innabords. Han er helt fraværende når han skriver, ifølge dem som kjenner han. Passe paranoid. Først skriver han historien ut, det kan ta opptil 3-4 måneder, og så begynner den verste jobben. Han skriver om igjen, han skriver seg bakover, kanskje om igjen enda en gang. Han jobber steinhardt for å få setningene stadig reinere, uten den fyllmassen og det dillet han ikke kan fordra. Han leter etter litterære poenger underveis, tvinger fram det levende språket og fjerner det han kaller opphopning av ”fint” språk. Alt går gjennom kverna, darlings blir drept, og til slutt er historien akkurat så tett og levende som han ønsker. Som i Vidunderbarn. Han brukte bare tre måneder på selve historien og ni måneder på den paranoide oppussingen av den, som han selv sier.

Treffende tittel

– Det kom rasende over meg, sier Jacobsen når vi spør hvordan selve stoffet ble til. Men han slet med tittelen. Så en dag ble Vidunderbarn foreslått. Men, er ikke det et uttrykk vi bare bruker på barn som er ekstremt musikalske, har høy IQ eller høy språklig intelligens, sa noen. Nei, sa Jacobsen etter å ha tenkt seg om. Han fikk nærmest en aha-opplevelse da det gikk opp for han at det var nettopp vidunderbarn det handlet om. Barn som opplever små mirakler i hverdagen.

Og her er bokomtalen min av Vidunderbarn:

En hyllest til barndommen

Det begynner med at muttern og Finn skal pusse opp. Mor og sønn. Det verden stort sett består av, ifølge Roy Jacobsen. Men Vidunderbarn er så mye mer. Det er svik og rettferdighet og hverdagens mirakler. Og en herlig skildring av å vokse opp i blokk på sekstitallet.

Tror du at vidunderbarn er ekstremt musikalske, har høy IQ eller høy språklig intelligens? Etter å ha lest Vidunderbarn vet du at det er barn som har den elektriske følelsen av å rett og slett være barn. De elsker det livet som i neste øyeblikk kan vise seg å være livsfarlig. Akkurat slik var for Finn og Linda og alle de andre i Traverveien.

Kjernefamilie på to

Vi er i president Kennedys år. Faren til Finn er borte etter skilsmisse og arbeidsulykke. Men moren er der. Med syvogførrelleve, stemorsblomster og nymotens hårlakk. Og uten tro på seg selv. De er en familie på to. I daglig vater. Men så begynner ting å skje. Først flytter leieboer Kristian inn med TV og spennende historier. Og så lillesøster Linda, som Finn ikke visste at han hadde …

Små mirakler

Så dukker alle de andre opp. Freddy I, Essi og resten. Alle har sin plass i Vidunderbarns beretning om vennskap på tvers av skillelinjer og oppdragelse. Vi er med på små mirakler i hverdagen. For eksempel når de tar båten til Håøya og ligger og spionerer på Stappmett, et overveldende kobberbrunt vesen som soler seg naken. Eller når de feirer komitragisk julaften i familien. Eller når det brygger opp til slåsskamp i gata. Vi suges inn i universet Roy Jacobsen presenterte da han skrev Seierherrene. Vi er tett på, men Vidunderbarn er ikke en oppfølger. Dette er en helstøpt kjærlighetserklæring til barndommen, og den står fjellstøtt på sine egne ben.

Svik og rettferdighet

Roy Jacobsen viser enda en gang at han er en fantastisk forteller. Han skriver enkelt og ujålete, slik at virkeligheten kryper sakte, men sikkert inn i deg. Han skriver følsomt uten å bli sentimental. Maskulint uten å bli barsk og misforstått. Finns rettferdighet og følelser for Linda er bare én av mange grunner til å lese Vidunderbarn. For når moren svikter seg selv og Linda, er det Finn som gjør opprør og sørger for at balansen i den vesle familien gjenopprettes. Så lenge det varer …

Hekta på Knaus

2011-06-19T11:32:00.000-07:00

Mine gode venn og kollega, designer og fotograf S har forelsket seg i Karl Ove. Det er nesten ikke en diskusjon i lunsjen uten at S drar pusten, kremter, og sier at vi får ha han unnskyldt, men når det gjelder det temaet vi diskuterer nå, må han referere til Knaus.

Og det gjør han. Han gjentar så å si ordrett hva Knaus skriver i bind 1, 2, 3, 4 eller 5. Enten det gjelder oppvekst, farsrollen eller kjærlighet. Det er herlig å se en mann så engasjert på vegne av en forfatter han ikke hadde lest noe av for et halvt år siden.

En myk Knaus (foto Mathias Alm, Sveriges Radio)

S har fortsatt ikke lest noe av han. Nei, han har hørt seg gjennom Kampen til Knaus mens han kjører frem og tilbake til hytta mellom Larvik og Sandefjord. Han har lyttet til 1200 sider uten å betale en krone. Takket være bibliotekets lydbøker. Kjørt ti mil gang på gang uten å kjede seg ett minutt. Smart fyr?

Jeg leser at Knaus skal bli radiovert i svensk radio. Han debuterer 14 august, og på spørsmålet om hva det skal handle om sier Knaus at det skal sikkert handle om livet og døden. Så legger han til, på typisk Knausvis, at det kanskje også skal handle om det som ligger imellom. Jeg er sikker på at S kommer til å sitte klistret. Han er hekta på Knaus, og venter på det sjette bindet. Selv har jeg funnet ut at jeg ikke trenger å lese alle seks. Jeg har jo min gode venn S. Ha en god søndagskveld!

Om strømming og nedlasting av bøker og sånn ...

2011-06-18T13:49:00.000-07:00

Salget av lydbøker stuper. Stadig flere setter CD-spilleren sin på loftet, og tradisjonelle lydbøker på CD følger med på lasset. Forlagene må gjøre noe, men hva?

Joda, vi blir oppfordret til å strømme eller laste ned. Cappelen Damm har nettopp lansert en ny tjeneste som likner på Wimp og Spotify. Den heter Ordflyt, og tilbyr gratis strømming og betalt nedlastning. Laster du ned, får du mp3-fila til odel og eie. Prisene på nedlasting halveres, nå får du lastet ned Saabyes siste til halv pris. Strømmetilbudet er selvsagt svært begrenset.

Strømmer du eller laster du ned Knausgård? Eller bare leser du han?

Og i kjølvannet kommer selvsagt Ordflyt-apper for Iphone og Ipad. De fysiske CD’ene forsvinner, du kommer til å ha bøkene dine på Iphonen. Hvorfor skulle du ikke det når du har avisen, bankkontoen, avtaleboken, bildene dine, vennene dine, musikken din, ja til og med telefonen din på Iphonen?

Det er prisverdig at Cappelen Damm tar tak og gjør noe for å øke salget av lydbøker. Og hva gjør Lydbokforlaget som eies av konkurrentene? Salget deres har stupt med 25 % de to siste årene, men sjefen i Lydbokforlaget sier at det ikke er nødvendig å tilpasse seg kundenes forventninger om lavere pris på digitale produkter. Hun tror ikke det er så mange som gidder å "styre rundt med filer og nedlasting," som hun sier. Er det mulig?

Jeg hører til dem som elsker å holde i papir når jeg leser, men har stor forståelse for at det kommer noen etter meg som kommer til å ha helt andre preferanser. Jeg har også stor sans for at et forlag kommer leserne i møte økonomisk for at en spesiell virksomhet skal komme seg over startvansker i et rimelig turbulent marked. Jeg håper virkelig resten av bransjen gjør det samme.

Det finnes forresten en annen løsning som er gratis for leseren. En god venn av meg er nyforelsket i Knausgård, og har snart lyttet seg gjennom hele Kampen hans uten så mye som å betale en krone eller kjenne den deilige knitringen av cellulose. Mer om det i morgen.

(Jeg gjør oppmerksom på at jeg skriver bokomtaler for Cappelen Damm, og dermed ikke er objektiv når jeg blogger om salg av bøker – enten på papir eller lyd...)

En bok det er godt å være i ...

2011-06-17T03:04:00.000-07:00

Utenfor vinduet mitt regner det, og det skal visst regne litt til uka, også ... Da er det godt å krype opp i godstolen på hytta eller hjemme med en bok som passer til tid og sted.

Karin Alvtegen har skrevet en høyst sannsynlig historie

Karin Alvtegen har levert fem glitrende psykologiske spenningsromaner på rad. I høst kom hun ut med noe helt annet. En sannsynlig historie. En roman det er godt å være i. En slags relasjonsroman du vil kjenne deg igjen i. Jeg kan love deg at du vil trives sammen med de menneskene du møter i boka.

Det handler om drømmer som går i knas, samliv som oppløses, sorg, smerte og fordommer, men også om håp og tro på fremtiden, om vennskap som tåler en støyt og best av alt: kjærlighet som dukker opp når du minst av alt venter det. Dette er en bok full av håp og varme. Ideell for sommerlesning. Her har du min omtale av boka:

En HØYST sannsynlig historie

Karin Alvtegen er en mester til å skildre menneskene akkurat slik de er, og det får deg til å sitte klistret til hennes nye roman. Den er så hverdagslig skrevet at du får gåsehud.

En sannsynlig historie handler om smerte, sorg, fordommer, drømmer og kjærlighet. Og ikke minst vår evne til å se sannheten i øynene. Kort sagt noe av det viktigste i oss alle. En roman om å være redd for det ukjente, å frykte forandring, å ikke våge å gå fremover. Men først og fremst en roman om å gå videre. Av en forfatter som tror på menneskenes evne til å gjøre opp for seg og begynne på nytt.

Bortkomne sjeler

To bortkomne sjeler treffes tilfeldigvis i en norrlandsk by. Helena har forlatt Stockholm, og driver hotell på den gården der hun opplevde barndommens lykkelige somre. Mannen hennes har reist tilbake til Stockholm, og hun er nyskilt og bitter, med et dårlig forhold til tenåringsdatteren Emelie.

Anders er mangemillionær, livet er tomt og mangler mening, og han erstatter savnet av nære menneskelige relasjoner med å samle på ting. Han er en gammel gitarist, og drar til Norrland for å kjøpe Lucy, George Harrisons legendariske gitar, som Eric Clapton spilte på i Beatleslåten ”While my guitar gently weeps”. På vei til Norrland kjører han av veien med vilje, og havner på sykehus. Et par dager senere tar han inn på nærmeste hotell med null lyst til å være sosial. Der treffer han Helena.

Katalysatoren Verner

Alvtegen har skrevet en historie de fleste vil kjenne seg igjen i. Hovedpersonene er herjet av livet, men originalen Verner er likevel den mest spennende. Han er katalysatoren som får Anders og Helena til å se at det de fortrenger i sitt eget liv kan gi dem kraft til å bryte med gamle tankemønstre og gå videre. Helenas nærmeste nabo, skvalderkjerringa Anne-Karin, er ensom, og i tillegg rasist og homofob, helt uten evne til å fornye seg. Nettopp evnen til å forandre innlærte tanker og livsmønstre er et sentralt tema. Løsningen ligger i å slippe andre mennesker inn i livet ditt, ifølge Alvtegen.

Livet som det er

Det er synd på menneskene, skrev Strindberg. Kanskje det er derfor vi heier på Anders og Helena med alle deres svakheter. Alvtegens lavintensive, psykologiserende måte å skildre livet slik det er, er rett og slett imponerende. Med en sikker litterær hånd og en usvikelig vilje til å blottlegge det menneskelige får hun deg til å lese En sannsynlig historie fortere enn du har lest noen av hennes psykologiske kriminalromaner. At hun også har beholdt det fortellerdrivet hun er så kjent for, er med på å gjøre En sannsynlig historie til en høyst sannsynlig bestselger.

Chris Tvedts "Dødens sirkel" – en perfekt sommerkrim

2011-06-15T02:45:00.000-07:00

I vår fikk Chris Tvedt Rivertonprisen "Den gyldne revolver" for 2010. Han fikk den for sin krimroman "Dødens sirkel", hans femte krim med advokathelten Mikael Brenne i hovedrollen.

Chris Tvedt (foto Petter Solheim)

Da jeg intervjuet Chris om "Dødens sirkel", skrev jeg at dette var en innertier. Jeg leste den fra perm til perm uten stans. En spennende, intens story som aldri sluttet å overraske. Ikke minst slutten av historien var helt finurlig. Chris Tvedt, som utgir sine bøker på Cappelen Damm, blir bare bedre og bedre. "Dødens sirkel" er en perfekt sommerkrim. Her er omtalen min:

Mikael Brenne sjakk matt?

Sympatiske og rufsete Mikael Brenne er i trøbbel. Noen vil kvitte seg med han. Så treffer han sin gamle venn og kollega Synne, og gjenopptar et gammelt dobbeltdrap. Kan de to sakene ha noen sammenheng?

Som forsvarsadvokat fikk Chris Tvedt se innsiden av rettssystemet. Som forfatter viser han oss den. Av og til hender det at noen blir dømt for noe de ikke har gjort, og at de som står bak det, vet det. Men er dette tilfellet i Dødens sirkel? Kan Aron Søvik være offer for et justismord? Og hva har det med komplottet mot Mikael Brenne å gjøre? Trådene er løse og mange, og Tvedt fletter dem sammen til en spennende og intens story som aldri slutter å overraske.

Verden snudd på hodet

Mikael Brenne forsvarer Grekeren, som er hallik, smugler og heler i én og samme person. Grekeren er avslørt av sin egen regnskapsfører, og så blir kjæresten til regnskapsføreren banket opp av en gammel kjenning av politiet. Han hevder å ha fått oppdraget av Mikael Brenne, og Brenne arresteres. Verden er snudd på hodet. Spørsmålet er hvor stort fallet til Mikael Brenne vil bli. Og hvem som står bak.

Mikaels fall

Så treffer Mikael Synne. ”Jobb for meg, Mikael,” sier hun i all sin kvinnelige storhet, og Mikael tar fatt på gjenopptakelsen av en eldgammel drapssak. Sakte, men sikkert vokser den gamle ærgjerrigheten frem. Mikael oppsøker mannen som hevder han fikk oppdraget av Brenne, og besøket ender med tragedie. Brenne er satt sjakk matt. En ensom rytter. En ytterst umoralsk eksadvokat. Tror alle. Bortsett fra Brenne selv. Det er tid for å ta igjen. Begynne å slå tilbake. Problemet er bare: Mot hvem?

Drar til forlatte Vestøy

Den gamle drapssaken fører han til Vestøy. Med sine skifergrå knauser og bratte klipper, skjeve gamle trebrygger, rekker av små naust, noen få hus som ser forlatte og forfalne ut, og et par sjarker på svai. Dit kommer han med en koffert full av saksdokumenter, nesten som en Pandoras eske, full av det lille samfunnets sorger og ulykker. Øverst i gaten i det bilfrie samfunnet, på Vestøy Kafe, tar han inn og fortaper seg i vertinne Magda, som etter hvert gjengjelder hans sårbare behov for nærhet.

Tvedts krimformel

Ta en dæsj amerikansk krim i beste Tvedtstil. Bland det med noen dråper engelsk intrikat krim (beskjeden ingrediens i tidligere Tvedt-bøker). Tilsett herlige skjønnlitterære avsnitt fra dramatisk vestlandsnatur. Krydre med flere løse tråder enn vanlig og la mysteriet heve seg et par hundre sider. La Mikael Brenne sprelle i garnet uten sjanse til å forsvare seg, før han løser de to sakene i ulogisk rekkefølge. Til slutt lar du rettferdigheten skje fyldest og kabalen gå opp, så du kan senke skuldrene.

Takk til Tvedt&Brenne. Dette er krim av høy klasse. Det er bare én ting å gjøre: Kryp opp i godstolen og nyt smaken av en komplett krimroman!

Omtale av Tove Nilsens "Nede i himmelen"

2011-06-11T16:45:00.000-07:00

Du som er innom bloggen min: Kunne du tenke tenke deg å tipse FB-vennene dine? Og bli gjerne en følger (klikk på symbolet nede til høyre).

Jeg har endret på bloggen. Lagt inn linker øverst på siden. De to første linkene er formelle greier, og du vil finne omtaler og intervjuer jeg har gjort i arkivene på Bokomtaler og Forfatterintervjuer. Men nå skal det handle om bøker. Og hvilken bok! Sjekk dama under!

Foto: Tom Sandberg

En leser spurte om jeg også kunne legge inn omtaler av bøker som ikke er nye. Her er fjorårets roman av Tove Nilsen. Jeg likte den godt, som du ser når du leser den. En strålende bok om en tid de fleste elsker og hater. Nemlig ungdomstiden.

Tove Nilsen tilbake på Bøler:

En vond og vakker tid

Nede i himmelen er en strålende fortelling om en tid de fleste elsker og hater. En tid så vond og vakker at du aldri ville vært den foruten.

Tove Nilsen er tilbake på sitt kjære Bøler. Drabantbyen der englene bodde i skyskrapere, og det ubrukte livet bød seg fram til høystbydende. Det var der det hele startet. Både livet og forfatterskapet hennes. Romanen følger opp de tre andre bøkene om oppveksten, men denne gang går hun dypere ned og prøver å finne ut hva som skjedde noen år senere. Det er en gripende fortelling om englenes mørke hemmeligheter.

Noe ganske annet

Det er førjulsvinter 1968, den siste vinteren vi kunne se opp på månen og si at der oppe har ingen vært. Nå dreier det seg om noe ganske annet enn deling av skolevei, matpakker og smågodt. Tove og Goggen er tenåringer, alt er fryktelig skjørt, og kjærligheten smaker av evighet. Goggen er blitt hele Bølers syndebukk, og får skylda for alt det gale som skjer i drabantbyen. Han slår tilbake, og tryner. Bokstavelig talt. Tove kjenner smaken av svik når hun er vitne til at Goggen pakker kofferten og forlater høyblokka for godt. Hun treffer kunstnerspiren Kristian Winther og vestkantgutten Tom Dahl. Eller Empty Valley, som han selvsagt kalles på Bøler.

Universelt og personlig

I Nede i himmelen er vi ikke inne i hodet til en 16-åring. Førtifem år senere er det voksne Tove som tenker tilbake på alt det som skjedde. Ikke bare kjærligheten til Goggen og de andre kjærestene, men også foreldrene og deres grusomme krangler, vekkelsesmøtene til fru Haldorsen, og Svenna og faren Framfylkingen. Et gjensyn de fleste av oss vil kjenne seg igjen i, ikke minst fordi Tove Nilsen på mesterlig vis gjør den universelle oppveksten så nær og personlig.

Noe du aldri kommer over

Den underlige lojaliteten til oppveksten er sterk i Nede i himmelen. Som hun selv skriver: Det er noe hun aldri kommer over, og derfor må hun skrive om det. Ryktene om Goggen og det han og Lambertseter-Linda har vært gjort. Reisen til andre siden av byen sammen med Empty. Champagnens virkninger når de låser seg inn i det tomme barndomshjemmet hans, et dystert tømmerhus på vestkanten. Og så – plutselig – forlater vi henne og alle de andre på Bøler. Hun står der med restene av champagnebobler i blodet. Støttet mot en stolpe, gulpende, og venter på å bli edru nok til å gå hjem. Hvem har vel ikke opplevd akkurat det? Det er som om det er du som står og tenker på tiden nede i himmelen. Tiden da du var tenåring. Det alene – dine vonde og vakre ungdomsminner – er grunn god nok til å lese denne fantastiske oppvekstromanen.

Omtale av Nesbøs nye krim

2011-06-11T09:22:00.000-07:00

Som noen av dere vet, omtaler jeg bøker for bokklubbenes i Norges største forlag, Cappelen Damm. Og akkurat nå er det Nesbø som gjelder, se portrettet av han på Dagsrevyen i kveld ;) Gjenferd har fått litt blandet mottakelse, men jeg er blant dem som gir Gjenferd en topp karakter, ikke minst fordi vi møter en annen og mykere Harry Hole. Her er det bare å lese, jeg lover deg en herlig og skummel leseropplevelse. Nedenfor bildet finner du omtalen min.

Mission impossible for Harry H?

Når mannen i ny lindress går av flytoget på Oslo S, er det tre år siden han var her. Alt er nytt, men ingenting er forandret. En varmere, mer omsorgsfull Harry Hole, som ikke har glemt Rakel, er tilbake som pårørende til en junkie siktet for mord. Men kanskje mest fordi mord er hans yrke?

Politisjef Bellmann har fått slutt på heroinsalget i byen. Men et nytt stoff har dukket opp i kjølvannet av opprenskingen. Fiolin. Et drømmestoff for enhver heroinjunkie. Sterkere enn heroin, lengre virketid, og mindre sjanse for overdose. Fiolin er kjemi på høyt plan, og smugles ut av Norge. Men stoffet har også truffet Oslo selv som en asteroide. Ryktene sier at Mannen fra Dubai står bak, og pusherne har på seg Arsenaldrakter. Det viser seg at Oleg, stesønnen til Harry Hole, har vært pusher og offer. Han sitter på Botsen, og mye tyder på at han har tatt livet av junkiekompis Gusto, også kalt brunrotta.

Harry på frierføtter

– En rotte er verken ond eller god, den gjør bare det en rotte må gjøre, tenker Harry Hole og beveger seg inn i byens skumle undergrunn. Han går løs på en sak med forgreininger høyt oppe i det politiske liv og hierarkiet på Politihuset. Ved hjelp av gamle kontakter og nye krumspring klarer han å blåse liv i saken til Oleg. Vi følger han når han prøver fiolin, raider ekspertisen på Rikshospitalet, og kapprir med en av byens ledende sosialpolitikere. Og når han svømmer åtti meter under vann, skjender graver i nattemørke, beveger seg på det hippeste Sjømagasinet og finkulturens Opera. Og når han treffer igjen Rakel, når han kjenner fingrene hennes mot ryggsøylen, lukten av håret hennes, og forstår at de er der de var. Fortsatt. Og så, når de elsker. Og når han endelig frir. Alle ingredienser i et kriminelt godt eventyr er til stede, og du ofrer glatt nattesøvnen for å komme til bunns i mysteriet.

Mesterlig avslutning

Teknikkene som Nesbø bruker for å få oss hekta, er de samme som før. Korte kapitler og raske sceneskifter. Et skummelt bakteppe fra byens undergrunn. Et kjapt, rått språk, som får deg til å lese og lese uten stans. Det nye denne gang er at det finnes flere nye sider ved Harry enn en skrukkete lindress. Scenene der han endelig møter Rakel igjen etter tre år er alene verdt flere timers tapt nattesøvn. Det er også den kursive sidehistorien til Gusto, den utfyller historien perfekt uten å røpe morderen. Og avslutningen er mesterlig. Det påstås at alle gode ting tre, men ikke når Harry venter på at morderen skal komme til leiligheten der mordet Oleg er siktet for ble utført. Harry Hole har lyttet til fiolinkongen. Han har fulgt hatet, ”han sa at jeg skulle følge hatet,” og vet hva som venter han når morderen kommer. Og det som da skjer, kjære leser, det vil du helst ikke vite.

PS:

Hvorfor Gjenferd, sier du? Ifølge Harry Hole er kunsten med gjenferd å tørre å se på dem godt og lenge nok til du skjønner at det er akkurat det de er. Døde, maktesløse gjenferd. Fortelleren Gusto er ett gjenferd, og det finnes flere …

Askild Øregod, for eksempel. Tiggeren og tysteren som går igjen på kirkegården og i Kvadraturen. Han som var så god til å lytte at ørene ble skåret av, kan fortsatt dukke opp og be om ”to øre”. Finnes det en etterkommer når presten møter et helt annet gjenferd på kirkegården i siste kapittel?

Og hva når gjenferdene rasler med skjelettet? Harry og Oleg var forelsket i samme dama. Eller søsteren hennes. Spiller det egentlig noen rolle om hun heter Jim Beam eller fiolin? Uansett er hun smellvakker om kvelden og et sjøstygt gjenferd når du våkner neste morgen. Hvem av oss har vel ikke opplevd akkurat det?

Fire menn på nattbordet

2011-06-08T15:33:00.000-07:00

Jeg har fire menn på nattbordet, og det er sjelden kost. Jeg pleier å nøye meg med en om gangen, men av en eller annen grunn har bokkøen hopet seg opp. Kanskje den nye bloggen min kan ta litt av skylda?

Det er fire mannlige forfattere som ligger der. At det er fire menn er helt tilfeldig. To norske, en dansk og en verdensberømt engelskmann. Jeg liker alle fire. Du skal få omtaler etter hvert som køen på nattbordet avtar.

Ian McEwans Solar, Jussi Adler-Olsens Kvinnen i buret og Roy Jacobsens neste roman Anger. Og så må jeg innrømme at Knausgård har ligget der en stund. Jeg har tenkt meg gjennom alle seks etter hvert. Kanskje som lydbok, vi får se.

Nattbordmann 1: Ian McEwan

Solar er like skremmende som den er humoristisk og intelligent. En stor leseropplevelse skrevet av en av Europas skarpeste romanforfattere. Du ler så tårene triller av det skrå klimaalvoret til McEwan.

Nattbordmann 2: Jussi Adler-Olsen

Kvinnen i buret er toppkrim fra Danmark. Det er sjelden at en krimroman er konstant underholdende, men denne er det. Et spektakulært, nesten grenseoverskridende plot. Ikke rart at forfatteren har erobret det europeiske krimmarkedet.

Nattbordmann 3: Roy Jacobsen

Anger har jeg akkurat begynt på, den leser jeg for Bestselgerklubben til Cappelen Damm, men kjenner jeg Roy Jacobsen rett gir han ikke ut en omskrevet tidligere roman uten å treffe blink. Jeg gleder meg til å kose meg med Anger selv om det foreløpig bare er en skrukkete haug med A4-ark.

Nattbordmann 4: Karl Ove Knausgård

Min kamp kunne jeg skrevet mye om. Det er Knausgård på godt og vondt, og herregud så bra det er når det er på godt. Han leverer enkelte passasjer som du sitter der og gaper storøyd av, for så på neste side å oppleve at han skriver om nada.

Jeg lover å gi deg omtaler av de tre første bøkene. Knausgård er det skrevet nok om, men som fenomen har jeg lyst til å skrive om han i et annet innlegg. Akkurat nå er det tidlig natt, og jeg kjenner at de fire mennene skal få ligge der uten å bli tatt på. Mac’en skal også få seg noen timer fri. Nei forresten, jeg er nysgjerrig på Anger, jeg tar noen sider der som sovemedisin. Tror neppe jeg kommer til å angre på akkurat det ...

Hva er det med Nesbø?

2011-06-07T02:34:00.000-07:00

Mange har spurt meg hva det er med Nesbø og bøkene hans. Hvorfor en så fantastisk suksess? Hadde jeg hatt koden, hadde jeg skrevet krim i stedet for blogg. Men noen hemmeligheter er det kanskje mulig å røpe?

Først og fremst er han en gudbenådet eventyrforteller. Han elsker å juge, og gjør det så det renner. Og vi som tror det er farlig å juge, trykker eventyrene hans til brystet vårt. Han gjør noe vi alle kunne tenkt oss å gjøre, men vi gjør det ikke.

Og så er han en mester til å lage det vi kaller plot eller intrige. Noen kaller det synopsis. Tro ikke at det kommer av seg selv, han jobber steinhardt med å lage alle brikkene før han begynner å skrive på selve romanen og legger hele puslespillet. Han har fortalt meg at han som regel skriver et hundre siders resymé av innholdet FØR han skriver de 5-6-700 sidene bøkene hans ofte er på.

Skriveteknikkene han bruker for å få oss hekta er fascinerende. Et kjapt, rått språk som får deg til å lese og lese uten stans. Korte kapitler og raske sceneskifter. Et skummelt bakteppe, i Gjenferd er det Oslos undergrunn. Et relativt stort persongalleri, der du blir godt kjent med både helt og skurk. Og sist, men ikke minst, en Harry Hole som er akkurat så mislykket og vellykket at vi bare elsker han.

Da bokbaderen møtte veggen ...

Privat er Nesbø en ytterst sympatisk fyr med begge beina godt plantet på jorda. Men da jeg intervjuet han på et klatresenter på Oslos østkant for noen uker siden, hang han i løse lufta da jeg kom. Jeg spurte litt senere om jeg kunne ta et bilde av han i klatreveggen for å illustrere intervjuet. Han takket høflig nei, og sa at han liker å skille mellom privatliv og jobb. Det er derfor du må nøye deg med bilde av bokbaderen i samme veggen ...

Nesbø – først ut i Bokbadet

2011-06-01T11:22:00.000-07:00

Torsdag lanseres Gjenferd. 110 000 eksemplarer av boken har ankommet landet, og bokklubbene har allerede solgt titusenvis av Nesbøs siste bok om legendariske Harry Hole.

Da jeg intervjuet Jo Nesbø for Cappelen Damms Bestselgerklubben og Krimklubben om Gjenferd for noen uker siden, var han spent på hvordan boken ville bli mottatt. Etter å ha lest og omtalt den, var jeg ikke i tvil. Det kommer til å gå veien så det griner. Løp og kjøp i bokklubber og boksjapper, folkens. Gjenferd er Nesbø på sitt beste.

Før påske var jeg i London, og ruslet over Millennium-broa etter å ha besøkt Tate. Jeg passerte en uteligger som solgte bøker. Rettere sagt én bok: The Snowman of Mister Nesbo. Jeg spurte hvor mye han skulle ha for boken, og jeg kunne få den for 2 pund siden jeg var norsk.

– I tell you, sa uteliggeren og så meg i hvitøyet. – He is the new Stieg Larsson. Og to måneder senere lanseres Nesbø i USA som ... nettopp denne Larsson. Jeg gav mannen et par pund og ruslet videre uten boka etter å ha snakket med han noen minutter.

Det viste seg at han hadde lest samtlige engelske versjoner av Nesbøs bøker og hadde skikkelig peiling. Han fortalte meg at Nesbø oversettes til 40 språk over hele verden ...

Fra den svært så ryddige bokhylla på skriveloftet mitt ...

Og mens Gjenferd lanseres med et stipulert forhåndssalg på 110 000, lanserer jeg den nye bloggen min, Bokbadet. Jeg starter på null, og håper å få mange kommentarer og innlegg etter hvert.

Bloggen skal handle om bøker og forfattere. Jeg skal gi deg bokomtaler og små historier. Utdrag av intervjuer, meninger om avisartikler. Du skal få det lettlest, av og til kanskje litt seriøst, av og til ikke.

Først og fremst håper jeg å inspirere til at enda flere leser enda flere bøker ved å lage et uformelt bokmiljø på nett. Jeg satser på å ta et daglig bokbad (merkelig at navnet var ledig). Håper du er med, jeg gleder meg.